Frykt ikke for jeg er med deg…

Sommeren 2015
Datoen er 30.juli 2015. Jeg sitter på Åpta camping og misjonssenter hvor jeg har vært siden 6.juli. I morgentidlig reiser jeg hjem til Stavanger, og på søndag vider en tur til Vikna.

Åpta. Et sted jeg aldri hadde hørt om før slutten av april. Da kom jeg over en stillingsannonse som miljøarbeider på nettet og ringte for mer informasjon. Jeg lurte jo på hvilken jobb jeg kunne vente hvis jeg skulle finne på å søke og hvis jeg skulle få jobben, noe jeg ikke hadde trodd siden jeg har veldig liten erfaring fra barnearbeid. Men nå sitter jeg altså her. Her har jeg jobbet den siste måneden og her har jeg feilet, prøv nye ting, møtt nye mennesker, lært så ufattelig masse nytt, lært av mine feil – både med selve arbeidet og mer dagligdagse ting – og ikke minst så har jeg fått snakket masse om Jesus og formidlet det jeg tror på både til små barn, litt større barn, ungdommer og voksne. Og jeg har blitt skikkelig godt tatt imot av både kollegaer, arbeidsgiver og mennesker på campingen. Jeg har kost meg hver dag og det er ikke en ting jeg ønsker ikke skulle ha skjedd. Jeg har fått en hel del med erfaring som jeg ikke hadde drømt om og jeg har oppdaget at jeg virkelig ikke er så sjenert og usikker som jeg en gang var. Mennesker her har hatt troen på meg og gitt meg god tilbakemelding. Gjerne tilbakemeldinger jeg har hatt vanskelig for å tro på, men de har ment hva de har sagt.

Jeg vet det ikke er av meg selv jeg har klart å mestre disse nye oppgavene. Det har vært helt umulig om jeg ikke har fått all hjelp fra Jesus. Han har styrket meg, Han har holdt meg oppe og Han har berget meg gjennom oppgavene. Soli Deo Gloria. All ære tilhører Gud alene!

Dette har vært til stor lærdom for meg. Det er jo så mange ganger jeg ville ha gitt opp studiet, men jeg er så glad jeg ikke har gjort det. Jeg har bruk for det. Ikke gi opp den drømmen eller håpet du har har!

Vær ikke redd, for jeg er med deg.
Se deg ikke rådvill omkring,
for jeg er din Gud.
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg,
ja, holder deg oppe med min frelserhånd. (Jes 41,10) 

Reklame

Guds kjærlighet

Kor djup vår faders kjærleik er

Ja større enn vi fattar
For oss Han gav sin eigen son og bergar sine skatter
Ei smerte frå det største tap
Hans kjæraste vart ofra
Og såra på ein piska kropp
Det syner veg til eva

 

Eg ser på mannen på ein kross
Det dryp frå tornekrona
Eg høyrer stemmer ord om spott
Og skammar meg ved orda
Der var mi synd som heldt han fast
Så eg kan gå heilt urørt
Eit siste andedrag han tok
No veit eg det er fullført

 

Eg vil ei fylja hjarta mitt med jordas
Makt og pengar
Hos Gud eg manglar ingenting
Eg ligg i grønne engar
Kvi får eg nåde stor kvar dag
Eg evnar ikkje svara
Men fader lat meg alltid i
Din djupe kjærleik leva

 

Er det ikke fantastisk? Tenk hva Gud har gjort for oss –  tenk at Hans Sønn var villig til å lide denne store smerten for vår usle menneskers skyld!

«Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp,  for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.  Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.  Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.  Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og vil ikke komme til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.  Men den som følger sannheten, kommer til lyset, for at det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.» 

– Johannesevangeliet 3, 14-20

Langt der fremme – finnes det en framtid?

I løpet av den siste tiden har jeg tenkt mye over hva fremtiden vil bringe. Jeg kjenner jeg lengter sterkt etter et sted hvor jeg kan slå meg til ro og få en fin fast flyt i hverdagen. En flyt der jeg lever det gode liv med en god kristen familie, en god mann, fast jobb som gir en god inntekt og som jeg trives med. Et sted ved havet som gir meg ro. Et sted der jeg kan senke skuldrene og tenke «her hører jeg hjemme». Et sted der jeg kan gå ut å kjenne på stillheten og freden. Et sted hvor noen holder i meg og bryr seg. Jeg lengter etter node fast og godt. Noen å gi en god klem før jeg legger meg, og som er der på morgenen. Lengter rett og slett etter noen som er her for meg og som ikke bare går forbi. Å bo på et internat der noen kommer og går hele tiden er ikke noe godt liv i lengden. Det tørr jeg påstå på tampen av mitt 6. år på internat der noen har kommet og forsvunnet hvert eneste år. Noen som har betydd mye for meg har bare forsvunnet og kontakten har sakte men sikkert forsvunnet. Hvilket liv er det?

         Er jeg den første med disse tankene? Neppe. Men jeg vet ikke om dette er noe som kommer til å skje meg noen gang, at jeg skal få meg en god familie og et bosted ved havet. Hvorfor skal akkurat jeg være så heldig? Hvor stor er sjansen for at det vil skje akkurat meg?