Julebord

I går kveld var det julebord på Fjelltun, der jeg bor. Vi var en flott blanding av studenter, bibelskoleelever, lærere, ansatte på skolen og familiemedlemmer av de. Syns det er så koslig når vi som bor sammen pynter oss og går i selskap sammen. Det blir så fin stemning og man får se folk som vanligvis går i ‘slaskeklær’ i penklær. Og det syns jeg alltid er kjekt!
Jeg hadde blitt spurt om å holde en kort andakt på slutten av kvelden, noe sa ja til. Jeg vil si at jeg syns det var en liten ære og bli spurt om dette. Jeg forventet ikke i det hele at det var det som sto på lappen jeg fant i hylla mi torsdag kveld. Jeg ønsket å legge jobb i andakten og bruke tid på den, men på grunn av eksamen og andre ting, blant annet hurtig utflytting av min lille hule, føler jeg at jeg ikke fikk lagt så mye arbeid i andakten som jeg ønsket. Uansett så fikk jeg samlet sammen noen ord rundt juleevangeliet, og lot det tale for det meste for seg selv. Har lyst til å dele også denne andakten her, slik jeg skrev den. Når jeg holdt den ble det gjort litt hurtig endringer, men dette er da utgangspunktet.

Lukas 1, 26-38:
«Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.» Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte:«Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født,  være hellig og kalles Guds Sønn. Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.»

Det er en underlig tekst vi leser. En engel har kommer til en fattig jomfru i byen Nasareth, en liten by nord i Galilea. Engelen bringer et budskap som forteller at Maria skal bli med barn. Vi gir gjerne Maria tittelen jomfru for å få fram at hun er nettopp det. Hun som skal gife seg med Josef, som hennes foreldre har valgt for henne. Hun er blitt omfanget av DHÅ og skal føde en konge. Hvordan skulle hun kunne forklare for noen, for hennes kommende ektemann, at hun var blitt gravid? Å være med en mann før ekteskapet var synd og kunne føre til dødsdom ved steining. Josef ville ikke at denne straffen skulle kommer over Maria. Han var trofast og ønsket ikke Maria vondt, men ville skille seg fra henne i stilhet pga det hun har gjort. Men i en drøm får også Josef engelens budskap om at det er DHÅ som har omfanget Maria, noe vi leser i Matteus 1.

Juleevangeliet stadfester engelens budskap. Rundt den tiden da Maria skulle føde, ville Kvinirius ha folketelling for sitt folk for å ha kontroll på skatteinntektene. Siden Josef var av Davids ætt betydde det at han med sin familie måtte reise dit for å bli innskrivet. Mens de er i betlehem hører vi at Maria skal føde barnet. På grunn av folketellingen er det mye folk i området som trengte sted og bo, noe også Maria og Josef nå hadde stort behov for. Men de finner ikke noen ledige rom, bare en liten enkel stall som de for låne. Her skulle altså Maria føde sitt barn. I en enkel stall blant høy og dyr skulle altså den hellige Jesus bli født. Slik ser vi hvilke fattigkår Jesus ble født inn i. Han som skulle bli den største ble født blant høy og strå.
Engelen bringer budskapet til gjeterne på marken så de kan komme og se det som er hendt:
«Ære være Gud i det høyeste» – Englene lovpriser Gud og det lille barnet i krybben som er av Gud.
«…og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag» – Mennesker er målgruppen for Guds velbehag. Løftet om fred og og Guds velbehag tilhører nettopp dem som tar imot Guds enbårne sønn.

Gjeterne bringer budskapet fra engelen videre til Maria og Josef og de andre som hadde kommet til for å se barnet. «I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by» leste vi. Hvordan reagerte Maria og Josef på dette? De begge hadde jo fått sett og hørt engelen med budskap om det som skulle skje dem, men nå kom også gjeterne og fortalte dem at engelen hadde vært hos de. Hvordan ville du ha reagert om det var deg?

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
 Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt,  for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde,  og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.»

Jeg vet ikke hva Josef tenkte, men vi leser at alle som var til stedet undret på ordene som ble sagt dem av gjeterne. Om Maria leser vi at hun tok vare på ordene og grunnet på dem i sitt hjerte. Hun gjemte dem på den beste plassen man kan gjemme ord og evangeliet. Nemlig i hjertet.

La oss ikke glemme nettopp det. At julen handler om Jesus og at han ble menneske for vår skyld.

Reklame

Desemberkveld

Sitter her etter en litt merkelig dag og begynte å tenke på min lille blogg som det bare går lengre og lengre tid mellom hver gang jeg deler noe, så da er det vel på tide og dele noen av mine tanker igjen.

Det er blitt desember allerede og bare en eksamen igjen før det er ferie og jeg setter snuten nordover til min kjære familie. Sist uke var jeg i Oslo for å legge av to eksamener. (Ja, det er vel på sin plass å nevne at jeg er blitt student ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole i Oslo og skal fullføre studiet der). Som fjernstudent så har jeg brukt ganske mye mer tid på bare å lese pensum. Ingen kollokvie og ingen undervisning. Jeg har satt meg inn i mange teorier og forskjellige synspunkt og gjorde det beste jeg kunne på eksamen, så får vi håpe det ble bra nok 🙂
Uansett. Det jeg vil si til dere få som leser på siden min er at uansett hvor mye man må lese på et fag, om det er lærerfag, ingeniørfag eller sykepleie for å nevne noe, så er det så utrolig godt å få sette seg ned med Bibelen og på et bedehusmøte og bare få ta imot og lytte til Guds ord. For min del var det denne helgen så utrolig godt å bare kunn egå på møte i Salem og bare lytte og høre på det som ble forkynt, uten å være nødt til å tenke grundig igjennom og se på flere utleggelser og teorier om det som ble sagt. Det å sette seg ned og selv å få lese Ordet enkelt og greit ut av Bibelen, eller bare ta det imot uten og gå inn i alle faglige begrep og utleggelser om teksten ble utrolig rikt for meg i helgen.

«Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.» Joh 1,12

Så min oppfordring er å ta deg tid. Ta tid til å lese og ta imot de enkle ordene som står skrevet uten å nødvendigvis undersøke teksten dypt og tenke gjennom hvert ord som står skrevet. La Ordet få tale til deg slik det står. Grip det enkle og forståelige om det er det du behøver. Ta vare på det i hjertet ditt og grunn på det.

«Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.»
(Fra juleevangeliet, Luk 2,9)

Terningkast og verdier

Jeg har sagt det stadig vekk i det siste. Det siste året har jeg bare lært så utrolig mye om meg selv, om mennesker og om Gud. Jeg har hatt en del indre kamper. Jeg har kjent på en stadig kamp mot den onde og kjent meg helt ubrukelig og ubrukbar. For å ikke snakke om studieløpet mitt. Jeg har i det siste følt at jeg holder på å komme bort fra studiet, at jeg mister kontroll og kjenner så mye på at jeg ikke kan det jeg i teorien skulle ha kunnet nå. Jeg merker det i samtaler og føler et press på meg – Jeg vil så gjerne lykkes! Dette har gått utover selvfølelsen min og slitt på meg – slitt med å finne ut hvem jeg er. Etter jul har jeg virkelig klart å tatt meg sammen og bruke tid på skolen, men jeg føler det er for seint. Toget har gått å nå har jeg kun ett mål: Det er å gjøre det beste jeg kan å håpe på at det går.

Jeg er ganske sikker på at det ikke er bare meg som har hatt det slik. Alle kan føle denne kampen, føle at man svikter i sin rolle å sitter for seg selv helt alene og ikke riktig vet hva man skal gjøre. Jeg studerer teologi, og når jeg ser tilbake på enkelte stunder der jeg har bedt til Gud, så har jeg bedt om det jeg vil. Jeg har glemt å søke til Guds Ord om råd. Jeg har kun fokusert på meg selv, hva medstudentene tenker om meg, hva lærerne tenker om meg (jeg går jo på en så liten skole) og delvis hva mine nærmeste venner tenker om meg. Hvilke forventninger har familien min til meg? Hvilke forventninger har mine venner til meg? Medstudentene? Ikke minst hvilke forventninger har jeg selv til meg? Jeg må jo klare minst en «B» i fagene, skal jeg være fornøyd selv, er en tanke som stadig har kommet meg i møte. Det er en tanke jeg har fått med å kjent på et press – jeg føler alle i klassen er så flinke, jeg føler alle mestrer det så godt, men så glemmer jeg… Jeg glemmer at det betyr så «lite». Selvsagt betyr det noe. En dag skal jeg ha med meg et papir der det står svart på hvitt hvordan jeg er. Med karakterer, karakterer på en skala fra A til E (F er jo stryk..). De sier noe om min prestasjon De sier noe om hvor god jeg er – eller skal være – kanskje har jeg bare hatt flaks… Uansett det er dette jeg vil fram til:

Nå går vi på skole, vil alle føle et press på oss om å mestre studiene, om å mestre skolegangen og endelig en dag, få forlate skolebenken og gå ut i en jobb. En dag vil vi være der. En dag har vi lagt alt dette slite – lærerikt eller ikke – bak oss og da, DA, skal vi få leve et «fritt» liv. 

Poenget mitt er at vi ikke trenger å ha dette presset på oss. Så klart ser jeg at man gjerne bør gå fra universitetet eller høgskolen med best mulig resultat. Men i det hele er det ikke disse bokstavene på det hvite arket som teller. Ha tro på deg selv og gjør det beste du kan. Noe annet er umulig. Gud gir oss ikke større oppgaver en hva man kan mestre. Og vi skal ikke ta på oss større oppgaver enn vi klarer.

Hvor du er det vet ikke jeg, men uansett så vil jeg minne deg på dette. Det er du som betyr noe. Dine egenskaper er unike. Bruk dem som best du kan i det studiet du er og ta dem med dem fremover. Vi er alle legemer på Kristi kropp. 

Jeg fikk selv høre det fra en medstudent på skolen – Jeg sa det rett ut at jeg var i ferd med å gi opp. Det kom bare strømmende ut fra meg i en passende stund. Hun kjenner meg ikke så godt, men det var akkurat som hun hadde fått noe som hun måtte si meg. Og Gud ga oss anledning til denne samtalen. Det hun sa var at hun så jeg hadde noe, et potensiale til å se å møte folk der de er. Hun sa hun har sett på det jeg legger ut på nettet og syns det er oppbyggelig og fint å lese. Hun sa at dette kom jeg til å få bruk for hvis jeg begynte i menighetsarbeid. 

Ettterhvert har jeg heldigvis kommet tilbake og begynt å be til Gud på ny. Jeg har jo ‘‘alltid’’ bedt. Men nå ber jeg ikke etter min vilje, men etter Guds. Så klart ber jeg om ting jeg skulle ønske meg, ber om at må ting må gå slik og slik – men det er når jeg ber etter Guds vilje jeg får gode svar. Det er da jeg merker kraften av å lese Bibelen og kraften av bønn. 

«Likesom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle lemmene danner ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk alle én Ånd å drikke. Legemet består ikke av ett lem, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av kroppen. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av kroppen. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på legemet, slik han ville det. Hvis det hele var ett lem, hvor ble det da av legemet? Men nå er det mange lemmer, men bare ett legeme. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». Tvert imot! De lemmer på legemet som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De deler av kroppen som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære, og de deler vi blyges ved, kler vi med desto større sømmelighet; de andre trenger det ikke. Men nå har Gud føyd sammen legemet og gitt mer ære til det som mangler ære, for at det ikke skal bli splittelse i legemet, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.
  Dere er Kristi legeme, og hver enkelt er dere hans lemmer. Gud satte i kirken først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester, styringsoppgaver, ulike slag av tungetale. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter eller lærere? Gjør vel alle mektige gjerninger, har alle nådegaven å helbrede? Taler vel alle i tunger, eller tyder alle tungetale? Streb etter de største nådegavene!»

1.Korinter 12, 12-31 (78/85)

Guds kjærlighet

Kor djup vår faders kjærleik er

Ja større enn vi fattar
For oss Han gav sin eigen son og bergar sine skatter
Ei smerte frå det største tap
Hans kjæraste vart ofra
Og såra på ein piska kropp
Det syner veg til eva

 

Eg ser på mannen på ein kross
Det dryp frå tornekrona
Eg høyrer stemmer ord om spott
Og skammar meg ved orda
Der var mi synd som heldt han fast
Så eg kan gå heilt urørt
Eit siste andedrag han tok
No veit eg det er fullført

 

Eg vil ei fylja hjarta mitt med jordas
Makt og pengar
Hos Gud eg manglar ingenting
Eg ligg i grønne engar
Kvi får eg nåde stor kvar dag
Eg evnar ikkje svara
Men fader lat meg alltid i
Din djupe kjærleik leva

 

Er det ikke fantastisk? Tenk hva Gud har gjort for oss –  tenk at Hans Sønn var villig til å lide denne store smerten for vår usle menneskers skyld!

«Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp,  for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.  Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.  Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.  Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og vil ikke komme til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.  Men den som følger sannheten, kommer til lyset, for at det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.» 

– Johannesevangeliet 3, 14-20

«I have a dream…»

Så sitter jeg her igjen. Tenker på livet, på framtiden. Akkurat nå tenker jeg på hjemme. Vakreste plass på jord. Haugen bak huset, haugen bak fjøset, «Pøyto».

Jeg sitter på flytekaia å ser utover sjøen som er stille. Nero, hunden min, sitter ved siden av meg og jeg holder rundt han.

Fremtiden min. Et eller annet sted langs Norges kyst jobber jeg med mennesker. Mennesker som trenger å lære om den kristne tro i ett land som er blitt så alt for liberalt. Jeg drømmer om å få være med å bygge opp kristen-norge.

Jeg drømmer om et lite hus som er mitt. Kanskje et lite gårdsbruk som ligger nært havet. En liten båtplass med en enkel båt som kan ta eg ut på bølgene.

Jeg drømmer om gode karakterer og en lønn som kan gi meg et ørlite håp om at jeg skal klare å realisere hvertfall noen av drømmene.

Jeg ber om styrke. Styrke til å klare å konsentrere meg og jobbe hardt med skolearbeidet så jeg i det minste kan få muligheten til å bli en god trosopplærer, lærer, menighetspedagog, menighetsarbeider eller ungdomsleder. En person som kan få jobbe med mennesker, Gud og det å bygge relasjoner.

For å klare dette må jeg ta meg sammen. Hvorfor er jeg her jeg er i dag? Jo på grunn av å lære for å få en jobb som jeg selvfølgelig ønsker å mestre så godt som mulig. En jobb der jeg får vist mitt engasjement å være et forbilde. Jeg tror Gud har ført meg hit av en grunn. Nå trenger jeg bare å overbevise meg selv om at jeg har styrke og mot til å gjøre nettopp dette.

Jeg drømmer om et liv som jeg tror det er mulig å få. Alt avhenger bare av meg selv, her og nå.

 

 

Sønnen som var tapt men ble funnet

«Kjært barn har mange navn» er det et uttrykk som heter. En av lignelse i Bibelen har fått ulike overskrifter i ulike oversettelser – som så mange andre lignelser. Den mest kjente tittelen på lignelsen er kanskje «Den bortkomne sønnen», men lignelsen har fått noen andre navn som «Sønnen som kom hjem» og «Sønnen som var tapt men ble funnet». Sistnevnte er min favoritt.

Grunnen til at jeg kommer inn på dette, er opplevelsen av dagen min i dag. For å være helt ærlig så hadde jeg tenkt å skulke skolen i dag. Vi skulle ha en test i nytestamentlig gresk, og i tillegg var jeg ansvarlig for dagens andakt på skolen. I går var jeg skikkelig motløs og syk etter en tannlegetime, og tenkte at jeg ikke hadde noe å stille opp med verken på testen eller på andakten så da tenkte jeg ut den «enkleste» utveien – å skulke. Men det var ikke Gud sin plan, og takk for det!

«Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet» 

Når jeg sto opp i morges  møtte jeg på en i klassen på gangen. Det gjorde at jeg ikke kunne la være å resie på skolen. Han hadde jo sett at jeg var oppe og frisk. Andakten jeg skulle ha var også sendt til ansvarlig lærer så hun viste at jeg var forberedt – på en måte, jeg hadde det klart skriftlig. Jeg reiste på skolen, fikk gjennomført testen passe bra og andakten sto for tur i lunsjpausen. Jeg skalv, var nærvøs – uvanlig nærvøs. Når jeg gikk opp på prekestolen følte jeg at jeg stammet og stresset meg gjennom bibelteksten jeg leste, for så å stamme meg gjennom begynnelsen av andakten. Men så fikk jeg en ro over meg og følte det gikk bedre etter hvert selv om jeg samtidig følte at jeg skalv og stotret fram ordene.

Etter andaktenfikk jeg kommentarer fra alle som hadde hørt på – de i klassen men også andre. Til og med en jeg er ganske sikker på jeg aldri har sett før kom bort og takket meg! Jeg fikk høre at jeg hadde hatt en god andakt. Snakket rolig og kontrollert og fått fram et budskap. Ikke minst fikk jeg en kommentar på at jeg var troverdig, det hørtes ut som jeg mente det jeg sa. Og det gjør jeg jo! Jeg tenker nesten hver dag på den herlige budskapet vi har fått i Jesus Kristus – tenk at Gud står med åpne armer og tar imot oss, uansett hva og hvor mye vi måtte rote oss bort i. Gud ser ikke på hva vi prestrerer, hva vi gjør eller om vi synder. Alt han bryr seg om er at vi skal vende oss til han og be om tilgivelse for våre synder. At vi tror på Jesu død og oppstandelse.

 

Jeg har lyst til å dele andakten med dere som leser på bloggen min:

Lukas 15, 11-24 Den bortkomne sønn, Sønnen som kom hjem, Sønnen som var tapt men ble funnet.

«11 Jesus sa: «En mann hadde to sønner. 12 Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. 15 Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene.16 Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
17 Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21 Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ 22 Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene.23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og erfunnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.»

V 12: I vår tid er det å be om arven på forskudd utenom det vanlige. Mange fårtanker om at den som spør ønsker foreldrene sine død, men i antikken var det en annen praksis for dette. Så lenge sønnen ikke var gift kunne han dermed be faren om sin del av arven og gå sin egen vei som han i dette tilfellet gjør.

V 13-16: Vi leser at han får det som han ber om. Sønnen drar bort og lever et utsvevende liv – På gresk er det brukt et verb som betyr «å spre» eller «strø ut noe». Når det er oversatt til «utsvevende» sier det oss at sønnen levde et umoralsk liv med glitter og stas -> et råflott liv med rikdom og glede. Men noe går galt og det blir hungersnød. Sønnen lider nød og går for å ta seg arbeid. Han har ikke noe igjen av sin arv.  Han blir satt til å gjete svin av en borger i det landet han er kommet til, noe som var en veldig nedverdigende jobb for en jøde pga budet i Moseloven som sier at griser er urene dyr. Alt han ønsker er å mette seg med den maten grisene åt – det var jo ingen andre som ga han noe å ete.

Videre i v 17-19 ser vi at sønnen tenker på alle som jobber for hans far og som får spise seg mette hver dag – ja de har til og med mat  i overflod mens han ikke har noe igjen å leve for. Han bestemmer seg for å gå til sin far og be om tilgivelse og om å få jobbe for han.

V 20ff: Da sønnen går til sin far, ser faren han mens han ennå er langt borte. Det er som om faren har speidet etter sønnen siden han dro. Han har ventet på han siden han reiste avsted med sin del av arven, bort fra sin familie. Når faren oppdager sønnen i det fjerne leser vi at han får inderlig medflelse med sønnen og løper han imot. Han løper, han står ikke stille å venter på at sønnen skal komme bort til han, nei han løper i møte med han. Han har lengtet og ventet etter sønnen så lenge og nå kommer han endelig hjem igjen.

Du kan se for deg hvordan sønnen ser ut etter lang tid i fortapelse. Tynn med slitte klær, utmattet etter den lange turen til fots. Skamfull og ynkelig. Men faren bryr seg ikke om dette, sønnen er kommet tilbake.

Så får vi høre hvor inderlig sønnen beklager for alt han har gjort. Han har kastet  bort farens rikdom, farens strev, og her kommer han tilbake og ber kun om å få jobbe for faren – han venter ingenting tilbake, bare å jobbe og få mat å leve av. Han sier til og med til faren at han ikke engang er verdt og kalles hans sønn. Kan du tenke deg hvordan det måtte ha føltes for sønnen? Og være villig til å ikke bli tatt i mot som farens sønn. Han var til og med helt klar på at han ikke ville kalles hans sønn, han ville gi avkall på alt og heller jobbe som en av arbeiderne hans. Hva med faren? Hvordan måtte han ha følt disse ordene fra sin egen sønn?

I v 22 ser vi at faren aksepterer sønnens bekjennelse, men avslår sønnens ønske om å få bli tjener. På tross av sønnens synder ber faren tjenerne om å finne fram de beste klærne, ring på hånden og sko på føttene. Faren slakter til og med gjøkalven for sønnen som har kommet hjem igjen. Faren er like glad i sønnen uansett hva han har gjort, han er ikke engang interessert i og høre på sønnens forklaringer.

På samme måte som senne faren venter på sønnen, venter Gud på at en synder skal vende seg om og komme til han. Farens medlidenhet er et realistisk bilde på hvordan Gud vil ta imot et fortapt menneske som vender seg til han og ber om tilgivelse for sine synder. Et bilde på hvor kjærlig Gud er som tar imot sitt barn uansett hva det måtte rote seg opp i. Uansett hvor langt bort et menneske er kommet fra Gud – om det aldri har hørt om Gud engang, så venter Gud på at nettopp det menneske skal vende seg om å ta imot Guds invitasjon. En invitasjon som gjelder for alle mennesker – Uavhengig av bakgrunn og dets historie. Gud vil at vi skal komme hjem til han – hjem til en fest og glede så stor som ingen kan fatte her på vår jord.

Andakten ble avsluttet med å synge «Deg og få skode» og jeg vil sitere fra vers 2: «Far, lat meg vere barn her hjå deg. Kom til meg, Herre, ja, bu du i meg!»

Spennende høst!

Akkurat nå sitter jeg med en god-følelse i meg. Solen skinner og det er blå himmel. På tross av datoen, 24. september, er trærne ennå grønne, men det er småkjølig i lufta.

I dag har jeg min siste dag i første praksisperiode, men jeg skal delta på V7 (Trosopplæringsopplegg for syvåringer) i kveld, og være med på et aller siste opplegg i denne praksisperioden i morgen. Jeg har hatt to fantastiske og lærerike uker i Hinna menighet her i Stavanger. Det har vært travelt med opplegg både på dagtid og kveld. Full aktivitet hele dagen! Men så utrolig lærerikt, spennende og interessant! Før praksisperioden var jeg veldig spent, og egentlig ganske usikker på om jeg skulle gå i praksis i det hele. Bakgrunnen for det er at jeg har vært så i tvil på om jeg går den rette veien når det gjelder utdanning. Jeg er glad jeg gjorde det – nå er jeg ganske sikker på at det er dette jeg vil jobbe med!

Iløpet av de siste to ukene har jeg nok fått bekreftet at det er menighetsarbeid jeg vil jobbe med. Hvilken stilling er noe usikkert, men jeg er ikke blitt komfortabel med presteyrket. Har òg kommet litt i snakk om at de har behov for frivillig medarbeidere i kirken, og jeg har fått sett hvor mye de trenger det. Derfor tok jeg i dag den beslutningen at jeg skal være med som en ekstra voksen i konfirmantarbeidet – noe jeg ser fram til, både for min egen læring og for selv å bli mer komfortabel med arbeid rundt akkurat den aldersgruppen. Det skal bli spennende og se utviklingen til niendeklassingene gjennom høsten og våren!

Jeg har fått blitt med på så mye spennende de siste to ukene – alt fra være med  på dåpssamtaler, barnearbeid for syvåringer, ungdomsklubb (6. og 7. klasse) og konfirmantarbeid, til andakter for eldre, nattverdsgudstjeneste på eldresenter, sørgesamtaler og begravelser. Og i morgen samtale på sykehjem. Må også nevne at jeg har vært med på aktivitetsdag for bydelen, hvor jeg blant annet var maskot en liten stund..:

Jeg er så utrolig takknemlig for disse dagene og gleder meg virkelig til fortsettelsen!

———————————————————————————————–

– Det røde bygge til høyre er Salem –

I tillegg til dette, har jeg også meldt meg som medarbeider i Salem – menigheten jeg går i. Der har jeg bidratt med et vitnesbyrd til nå, og skal fortsette med noen småoppgaver i forbindelse med møter der – som å ønske velkommen, ha åpning o.l. Gleder meg til dette og få muligheten til å bli kjent med nye mennesker.  Jeg er rett og slett klar for å få bli med på å bygge Guds rike!

Små glimt fra Rogaland-sommer

Her kommer litt flere bilder fra sommeren i Rogaland -13, før jeg reiste hjem til vakre Vikna 🙂

Mitt skip er lite og havet stort,
det rommer tusene farer.
Men storm og bølge ei skyller bort
det skip som Herren bevarer.
For ennå skjer det som før det gjorde,
når Jesus selv kommer innen borde:
da legger havet seg igjen.

________________________________________________________

Sommer i Rogaland #2013

På starten av sommeren reiste jeg og Lene til Rogaland arboret. Med regn og sol fikk jeg tatt noen bilder jeg har lyst til å dele med dere. Flere bilder fra sommeren hjemme på Vikna kommer senere! 🙂

 

Kan jeg be om 6 minutter av ditt liv til å se denne?

En utrolig sterk historie og sang. Jeg vil be deg som ser dette innlegget tenke over innholdet og ta et valg. Et valg som forandrer liv.

«I have decided to follow Jesus. No turning back, no turning back.»