Å bare være der

I kveld kom jeg over nok et innlegg på FB. Et innlegg som handlet om en eldre mann som har havnet på aldersheim. En mann som elsker å gå tur. En mann som ikke har familie i sin by. En mann som er forholdsvis oppegående, men som må bo på instutisjon på grunn av alderdommen. En mann som er pleietrengende for å få til å fungere i hverdagen. En mann som så gjerne vil komme seg ut.

De er mange og de ønsker forskjelige ting.

• Ting som de tidligere har gjort alene, men som de nå er avhengige av andre for å få til.
• Ting som gleder de og som gjør hverdagen deres god.
• Ting som gleder deres hjerter.
• Ting som gir livsglede.

Mange vil gjøre ting, mange vil snakke.

• Om tro.
• Om håp.
• Om familie.
• Om det dagligdagse.

Mange vil bare ha omsorg og få oppmerksomhet. De er enslige og ønsker bare at noen tar seg tid.

• Tid til å snakke.
• Tid til å lytte.
• Tid til å mimre.
• Tid til å be.

Det sitter så uendelig mange rundt omkring på ulike institusjoner i landet vårt.

• De er ensomme.
• De er gamle.
• De er unge.
• De er syke.

De ønsker oppmerksomhet. De vil bli sett. De vil bli hørt. De vil røre på seg. De vil ikke bli satt på et rom og bli forlatt til seg selv. De vil fortsette å leve. Ha gode dager og drømmer for fremtiden. Fremtiden kan være et liv som frisk. Et liv med skade, men likevel et liv. Et godt liv. Et liv i evigheten. Eller de vil bare avslutte livet sitt på beste mulig måte.

De gamle opplever at helsen blir ivaretatt, men hva skal de med god helse hvis de ikke kan leve et godt liv? Et liv som gir mening? Et liv med en normal hverdag?

Jeg ønsker å få gi de dette. Jeg ønsker å være til stede for de som er blitt satt på et rom for å leve sine siste dager. Jeg ønsker å tilbringe tid med de. Snakke med de. Lytte til de. Be med de.

Jeg ønsker å være der. Der. Være der for de som ønsker det.

Reklame

David og Goliat

Kampen mellom David og Goliat, Israelittene og filistreerne 

Før: Saul har mistet Guds velsignelse og Gud oppretter en pakt med David – bare David vet dette. Det er i ettertid av følgende tekst og etter sjalusiet Saul har mot David, at David blir konge. Når Goliat stiger ned i dalen fra filistreerne ser jeg for meg en skikkelse fylt av selvsikkerhet og hån. Goliat stiger frem som en tvekjempe, noe som vil si at han vil representere hele sin hær og kjempe alene mot motstanderen. Det var bare en forutsetning som det kan synes at hæren ser bort fra nå: motstanderen måtte nemlig være av samme kaliber, altså noen lunde lik. Egentlig var det Saul som burde ha hatt denne rollen, å kjempe mot Goliat siden han var konge for sitt folk og han var mer lik krigerne i motstanderens hær, men vi hører senere at det er David som skal kjempe imot.

Goliat var 6 alen og ett spann høy, noe som i dag tilsvarer ca 275cm. Han var utstyrt i en veldig kobberrustning.

Vi leser: 1.Sam. 17, 5-7: «På hodet hadde han en kobberhjelm, og han var kledd i en skjellbrynje. Brynjens vekt var fem tusen sekel kobber. Han hadde kobberskinner på leggene og et kastespyd av kobber på ryggen. Skaftet på spydet hans var som en vevbom, og spydodden veide seks hundre sekel jern. Skjoldbæreren hans gikk foran ham.«

Goliat går frem og roper over til den andre siden at israelittene må velge seg ut en mann som skal kjempe imot han. Om Goliat vinner skal Israelsfolket være slaver for filistrerne, men om israelitten vinner skal filistreerne være slaver for israellittene. I 40 dager går Goliat frem med det samme budskapet. Og på den førtiende dagen leser vi om Isai som sender sønnen sin, David, til leiren med mat til krigerne. Men mens han snakker med brødrene sine hører han Goliat som kommer frem på den andre siden og roper det samme budskapet som før og en annen mann blant israelittene forklarer hvordan det har vært i de siste 40 dagene. Han forteler også at den som feller han skal få stor rikdom av kongen, hele hans fars hus skal bli skattefritt og i tillegg skal bekjemperen få kongens datter. Davids storebror Eliab lurer på hva David har der og gjøre, han skal jo passe sin fars sauer. David vender seg til andre men får bare høre det samme fra de. David mener det Goliat sier bare er et ord. Saul får også høre hva David har sagt, og sier til kong Saul at ingen må miste motet, før han selv tilbyr seg å kjempe mot Goliat. Saul vil ikke la David gjøre det siden han er ung og uerfaren. David svarer med å forklare at han som gjeter har kjempet både mot løve og bjørn som gjeter på marken med hjelp fra Herren. Med disse ordene gir Saul David lov å kjempe mot Goliat og han gir David sine egne klær, brynje og hjelm. Men David tar det av seg og velger å gå mot Goliat uten disse krigerklærne. Istedet tar han med seg staven sin samt fem glattslipte steiner og slyngen sin, før han går fram mot filistreeren Goliat som håner David for hans utseende og utstyr.

Vi leser: 1.Sam 17, 43-50: «Og filisteren sa til David: Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med kjepper? Og filisteren forbannet David ved sin gud. Så sa filisteren til David: Kom hit til meg, så skal jeg gi kjøttet ditt til himmelens fugler og markens dyr. David svarte filisteren: Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd. Men jeg kommer mot deg i Herrens, hærskarenes Guds navn, han som er Gud for Israels fylkinger – han som du har hånet. I dag skal Herren gi deg i min hånd, og jeg skal slå deg i hjel og skille hodet ditt fra kroppen. Jeg skal i dag gi likene fra filistrenes leir til himmelens fugler og til jordens ville dyr. Og all jorden skal få se at Israel har en Gud. Og hele dette folket skal få se at det ikke er ved sverd og spyd Herren frelser. For Herren råder for krigen. Og han skal gi dere i vår hånd. Da nå filisteren gjorde seg ferdig og gikk fram og kom nærmere bort mot David, skyndte David seg og sprang fram mot fylkingen, mot filisteren. Og David stakk hånden i tasken og tok fram en stein. Den slynget han ut og traff filisteren i pannen. Steinen trengte dypt inn i pannen hans, og han falt med ansiktet mot jorden. Slik vant David over filisteren med slyngen og steinen. Han slo filisteren og drepte ham, enda David ikke hadde noe sverd i hånden.»

Det jeg syns er så fint og viktig å lese i denne teksten er hvordan David tar opp kampen mot én alle fryktet. Der folket, som vel og merke var krigere, trekker seg tilbake og frykter motstanderen sender Gud en fager gjeter som holder seg hjemme for å se til dyrene til sin far. Man skulle trodd David var svak og lite skikket til krig siden han ikke var med i fylkingen mot filistreerne, men han har noe de andre ikke har. Han her et godt og rett forhold til Herren og holder seg nær til han. Det han gjør, gjør han av styrke i Herren Gud.

Vi leser det i salemene også, at David setter seg selv lavt og priser Herren.

Salme 109,22: «For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er såret i mitt indre.»

I tillegg har vi salme 23, der David priser Herren og leser ut fra vers 1 at så lenge Herren Gud er hans hyrde, så mangler han ingenting. Slik burder det også være for oss.

Jeg vil be om at vi må få samme tillitt og forhold til Gud som David hadde. For den som legger sin vei i Herrens hånd skal få rikt tilbake, ikke i denne verden, men i himmelriket.

Desemberkveld

Sitter her etter en litt merkelig dag og begynte å tenke på min lille blogg som det bare går lengre og lengre tid mellom hver gang jeg deler noe, så da er det vel på tide og dele noen av mine tanker igjen.

Det er blitt desember allerede og bare en eksamen igjen før det er ferie og jeg setter snuten nordover til min kjære familie. Sist uke var jeg i Oslo for å legge av to eksamener. (Ja, det er vel på sin plass å nevne at jeg er blitt student ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole i Oslo og skal fullføre studiet der). Som fjernstudent så har jeg brukt ganske mye mer tid på bare å lese pensum. Ingen kollokvie og ingen undervisning. Jeg har satt meg inn i mange teorier og forskjellige synspunkt og gjorde det beste jeg kunne på eksamen, så får vi håpe det ble bra nok 🙂
Uansett. Det jeg vil si til dere få som leser på siden min er at uansett hvor mye man må lese på et fag, om det er lærerfag, ingeniørfag eller sykepleie for å nevne noe, så er det så utrolig godt å få sette seg ned med Bibelen og på et bedehusmøte og bare få ta imot og lytte til Guds ord. For min del var det denne helgen så utrolig godt å bare kunn egå på møte i Salem og bare lytte og høre på det som ble forkynt, uten å være nødt til å tenke grundig igjennom og se på flere utleggelser og teorier om det som ble sagt. Det å sette seg ned og selv å få lese Ordet enkelt og greit ut av Bibelen, eller bare ta det imot uten og gå inn i alle faglige begrep og utleggelser om teksten ble utrolig rikt for meg i helgen.

«Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.» Joh 1,12

Så min oppfordring er å ta deg tid. Ta tid til å lese og ta imot de enkle ordene som står skrevet uten å nødvendigvis undersøke teksten dypt og tenke gjennom hvert ord som står skrevet. La Ordet få tale til deg slik det står. Grip det enkle og forståelige om det er det du behøver. Ta vare på det i hjertet ditt og grunn på det.

«Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.»
(Fra juleevangeliet, Luk 2,9)

Terningkast og verdier

Jeg har sagt det stadig vekk i det siste. Det siste året har jeg bare lært så utrolig mye om meg selv, om mennesker og om Gud. Jeg har hatt en del indre kamper. Jeg har kjent på en stadig kamp mot den onde og kjent meg helt ubrukelig og ubrukbar. For å ikke snakke om studieløpet mitt. Jeg har i det siste følt at jeg holder på å komme bort fra studiet, at jeg mister kontroll og kjenner så mye på at jeg ikke kan det jeg i teorien skulle ha kunnet nå. Jeg merker det i samtaler og føler et press på meg – Jeg vil så gjerne lykkes! Dette har gått utover selvfølelsen min og slitt på meg – slitt med å finne ut hvem jeg er. Etter jul har jeg virkelig klart å tatt meg sammen og bruke tid på skolen, men jeg føler det er for seint. Toget har gått å nå har jeg kun ett mål: Det er å gjøre det beste jeg kan å håpe på at det går.

Jeg er ganske sikker på at det ikke er bare meg som har hatt det slik. Alle kan føle denne kampen, føle at man svikter i sin rolle å sitter for seg selv helt alene og ikke riktig vet hva man skal gjøre. Jeg studerer teologi, og når jeg ser tilbake på enkelte stunder der jeg har bedt til Gud, så har jeg bedt om det jeg vil. Jeg har glemt å søke til Guds Ord om råd. Jeg har kun fokusert på meg selv, hva medstudentene tenker om meg, hva lærerne tenker om meg (jeg går jo på en så liten skole) og delvis hva mine nærmeste venner tenker om meg. Hvilke forventninger har familien min til meg? Hvilke forventninger har mine venner til meg? Medstudentene? Ikke minst hvilke forventninger har jeg selv til meg? Jeg må jo klare minst en «B» i fagene, skal jeg være fornøyd selv, er en tanke som stadig har kommet meg i møte. Det er en tanke jeg har fått med å kjent på et press – jeg føler alle i klassen er så flinke, jeg føler alle mestrer det så godt, men så glemmer jeg… Jeg glemmer at det betyr så «lite». Selvsagt betyr det noe. En dag skal jeg ha med meg et papir der det står svart på hvitt hvordan jeg er. Med karakterer, karakterer på en skala fra A til E (F er jo stryk..). De sier noe om min prestasjon De sier noe om hvor god jeg er – eller skal være – kanskje har jeg bare hatt flaks… Uansett det er dette jeg vil fram til:

Nå går vi på skole, vil alle føle et press på oss om å mestre studiene, om å mestre skolegangen og endelig en dag, få forlate skolebenken og gå ut i en jobb. En dag vil vi være der. En dag har vi lagt alt dette slite – lærerikt eller ikke – bak oss og da, DA, skal vi få leve et «fritt» liv. 

Poenget mitt er at vi ikke trenger å ha dette presset på oss. Så klart ser jeg at man gjerne bør gå fra universitetet eller høgskolen med best mulig resultat. Men i det hele er det ikke disse bokstavene på det hvite arket som teller. Ha tro på deg selv og gjør det beste du kan. Noe annet er umulig. Gud gir oss ikke større oppgaver en hva man kan mestre. Og vi skal ikke ta på oss større oppgaver enn vi klarer.

Hvor du er det vet ikke jeg, men uansett så vil jeg minne deg på dette. Det er du som betyr noe. Dine egenskaper er unike. Bruk dem som best du kan i det studiet du er og ta dem med dem fremover. Vi er alle legemer på Kristi kropp. 

Jeg fikk selv høre det fra en medstudent på skolen – Jeg sa det rett ut at jeg var i ferd med å gi opp. Det kom bare strømmende ut fra meg i en passende stund. Hun kjenner meg ikke så godt, men det var akkurat som hun hadde fått noe som hun måtte si meg. Og Gud ga oss anledning til denne samtalen. Det hun sa var at hun så jeg hadde noe, et potensiale til å se å møte folk der de er. Hun sa hun har sett på det jeg legger ut på nettet og syns det er oppbyggelig og fint å lese. Hun sa at dette kom jeg til å få bruk for hvis jeg begynte i menighetsarbeid. 

Ettterhvert har jeg heldigvis kommet tilbake og begynt å be til Gud på ny. Jeg har jo ‘‘alltid’’ bedt. Men nå ber jeg ikke etter min vilje, men etter Guds. Så klart ber jeg om ting jeg skulle ønske meg, ber om at må ting må gå slik og slik – men det er når jeg ber etter Guds vilje jeg får gode svar. Det er da jeg merker kraften av å lese Bibelen og kraften av bønn. 

«Likesom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle lemmene danner ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk alle én Ånd å drikke. Legemet består ikke av ett lem, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av kroppen. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av kroppen. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på legemet, slik han ville det. Hvis det hele var ett lem, hvor ble det da av legemet? Men nå er det mange lemmer, men bare ett legeme. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». Tvert imot! De lemmer på legemet som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De deler av kroppen som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære, og de deler vi blyges ved, kler vi med desto større sømmelighet; de andre trenger det ikke. Men nå har Gud føyd sammen legemet og gitt mer ære til det som mangler ære, for at det ikke skal bli splittelse i legemet, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.
  Dere er Kristi legeme, og hver enkelt er dere hans lemmer. Gud satte i kirken først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester, styringsoppgaver, ulike slag av tungetale. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter eller lærere? Gjør vel alle mektige gjerninger, har alle nådegaven å helbrede? Taler vel alle i tunger, eller tyder alle tungetale? Streb etter de største nådegavene!»

1.Korinter 12, 12-31 (78/85)

«I have a dream…»

Så sitter jeg her igjen. Tenker på livet, på framtiden. Akkurat nå tenker jeg på hjemme. Vakreste plass på jord. Haugen bak huset, haugen bak fjøset, «Pøyto».

Jeg sitter på flytekaia å ser utover sjøen som er stille. Nero, hunden min, sitter ved siden av meg og jeg holder rundt han.

Fremtiden min. Et eller annet sted langs Norges kyst jobber jeg med mennesker. Mennesker som trenger å lære om den kristne tro i ett land som er blitt så alt for liberalt. Jeg drømmer om å få være med å bygge opp kristen-norge.

Jeg drømmer om et lite hus som er mitt. Kanskje et lite gårdsbruk som ligger nært havet. En liten båtplass med en enkel båt som kan ta eg ut på bølgene.

Jeg drømmer om gode karakterer og en lønn som kan gi meg et ørlite håp om at jeg skal klare å realisere hvertfall noen av drømmene.

Jeg ber om styrke. Styrke til å klare å konsentrere meg og jobbe hardt med skolearbeidet så jeg i det minste kan få muligheten til å bli en god trosopplærer, lærer, menighetspedagog, menighetsarbeider eller ungdomsleder. En person som kan få jobbe med mennesker, Gud og det å bygge relasjoner.

For å klare dette må jeg ta meg sammen. Hvorfor er jeg her jeg er i dag? Jo på grunn av å lære for å få en jobb som jeg selvfølgelig ønsker å mestre så godt som mulig. En jobb der jeg får vist mitt engasjement å være et forbilde. Jeg tror Gud har ført meg hit av en grunn. Nå trenger jeg bare å overbevise meg selv om at jeg har styrke og mot til å gjøre nettopp dette.

Jeg drømmer om et liv som jeg tror det er mulig å få. Alt avhenger bare av meg selv, her og nå.

 

 

Sønnen som var tapt men ble funnet

«Kjært barn har mange navn» er det et uttrykk som heter. En av lignelse i Bibelen har fått ulike overskrifter i ulike oversettelser – som så mange andre lignelser. Den mest kjente tittelen på lignelsen er kanskje «Den bortkomne sønnen», men lignelsen har fått noen andre navn som «Sønnen som kom hjem» og «Sønnen som var tapt men ble funnet». Sistnevnte er min favoritt.

Grunnen til at jeg kommer inn på dette, er opplevelsen av dagen min i dag. For å være helt ærlig så hadde jeg tenkt å skulke skolen i dag. Vi skulle ha en test i nytestamentlig gresk, og i tillegg var jeg ansvarlig for dagens andakt på skolen. I går var jeg skikkelig motløs og syk etter en tannlegetime, og tenkte at jeg ikke hadde noe å stille opp med verken på testen eller på andakten så da tenkte jeg ut den «enkleste» utveien – å skulke. Men det var ikke Gud sin plan, og takk for det!

«Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet» 

Når jeg sto opp i morges  møtte jeg på en i klassen på gangen. Det gjorde at jeg ikke kunne la være å resie på skolen. Han hadde jo sett at jeg var oppe og frisk. Andakten jeg skulle ha var også sendt til ansvarlig lærer så hun viste at jeg var forberedt – på en måte, jeg hadde det klart skriftlig. Jeg reiste på skolen, fikk gjennomført testen passe bra og andakten sto for tur i lunsjpausen. Jeg skalv, var nærvøs – uvanlig nærvøs. Når jeg gikk opp på prekestolen følte jeg at jeg stammet og stresset meg gjennom bibelteksten jeg leste, for så å stamme meg gjennom begynnelsen av andakten. Men så fikk jeg en ro over meg og følte det gikk bedre etter hvert selv om jeg samtidig følte at jeg skalv og stotret fram ordene.

Etter andaktenfikk jeg kommentarer fra alle som hadde hørt på – de i klassen men også andre. Til og med en jeg er ganske sikker på jeg aldri har sett før kom bort og takket meg! Jeg fikk høre at jeg hadde hatt en god andakt. Snakket rolig og kontrollert og fått fram et budskap. Ikke minst fikk jeg en kommentar på at jeg var troverdig, det hørtes ut som jeg mente det jeg sa. Og det gjør jeg jo! Jeg tenker nesten hver dag på den herlige budskapet vi har fått i Jesus Kristus – tenk at Gud står med åpne armer og tar imot oss, uansett hva og hvor mye vi måtte rote oss bort i. Gud ser ikke på hva vi prestrerer, hva vi gjør eller om vi synder. Alt han bryr seg om er at vi skal vende oss til han og be om tilgivelse for våre synder. At vi tror på Jesu død og oppstandelse.

 

Jeg har lyst til å dele andakten med dere som leser på bloggen min:

Lukas 15, 11-24 Den bortkomne sønn, Sønnen som kom hjem, Sønnen som var tapt men ble funnet.

«11 Jesus sa: «En mann hadde to sønner. 12 Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. 15 Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene.16 Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
17 Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21 Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ 22 Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene.23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og erfunnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.»

V 12: I vår tid er det å be om arven på forskudd utenom det vanlige. Mange fårtanker om at den som spør ønsker foreldrene sine død, men i antikken var det en annen praksis for dette. Så lenge sønnen ikke var gift kunne han dermed be faren om sin del av arven og gå sin egen vei som han i dette tilfellet gjør.

V 13-16: Vi leser at han får det som han ber om. Sønnen drar bort og lever et utsvevende liv – På gresk er det brukt et verb som betyr «å spre» eller «strø ut noe». Når det er oversatt til «utsvevende» sier det oss at sønnen levde et umoralsk liv med glitter og stas -> et råflott liv med rikdom og glede. Men noe går galt og det blir hungersnød. Sønnen lider nød og går for å ta seg arbeid. Han har ikke noe igjen av sin arv.  Han blir satt til å gjete svin av en borger i det landet han er kommet til, noe som var en veldig nedverdigende jobb for en jøde pga budet i Moseloven som sier at griser er urene dyr. Alt han ønsker er å mette seg med den maten grisene åt – det var jo ingen andre som ga han noe å ete.

Videre i v 17-19 ser vi at sønnen tenker på alle som jobber for hans far og som får spise seg mette hver dag – ja de har til og med mat  i overflod mens han ikke har noe igjen å leve for. Han bestemmer seg for å gå til sin far og be om tilgivelse og om å få jobbe for han.

V 20ff: Da sønnen går til sin far, ser faren han mens han ennå er langt borte. Det er som om faren har speidet etter sønnen siden han dro. Han har ventet på han siden han reiste avsted med sin del av arven, bort fra sin familie. Når faren oppdager sønnen i det fjerne leser vi at han får inderlig medflelse med sønnen og løper han imot. Han løper, han står ikke stille å venter på at sønnen skal komme bort til han, nei han løper i møte med han. Han har lengtet og ventet etter sønnen så lenge og nå kommer han endelig hjem igjen.

Du kan se for deg hvordan sønnen ser ut etter lang tid i fortapelse. Tynn med slitte klær, utmattet etter den lange turen til fots. Skamfull og ynkelig. Men faren bryr seg ikke om dette, sønnen er kommet tilbake.

Så får vi høre hvor inderlig sønnen beklager for alt han har gjort. Han har kastet  bort farens rikdom, farens strev, og her kommer han tilbake og ber kun om å få jobbe for faren – han venter ingenting tilbake, bare å jobbe og få mat å leve av. Han sier til og med til faren at han ikke engang er verdt og kalles hans sønn. Kan du tenke deg hvordan det måtte ha føltes for sønnen? Og være villig til å ikke bli tatt i mot som farens sønn. Han var til og med helt klar på at han ikke ville kalles hans sønn, han ville gi avkall på alt og heller jobbe som en av arbeiderne hans. Hva med faren? Hvordan måtte han ha følt disse ordene fra sin egen sønn?

I v 22 ser vi at faren aksepterer sønnens bekjennelse, men avslår sønnens ønske om å få bli tjener. På tross av sønnens synder ber faren tjenerne om å finne fram de beste klærne, ring på hånden og sko på føttene. Faren slakter til og med gjøkalven for sønnen som har kommet hjem igjen. Faren er like glad i sønnen uansett hva han har gjort, han er ikke engang interessert i og høre på sønnens forklaringer.

På samme måte som senne faren venter på sønnen, venter Gud på at en synder skal vende seg om og komme til han. Farens medlidenhet er et realistisk bilde på hvordan Gud vil ta imot et fortapt menneske som vender seg til han og ber om tilgivelse for sine synder. Et bilde på hvor kjærlig Gud er som tar imot sitt barn uansett hva det måtte rote seg opp i. Uansett hvor langt bort et menneske er kommet fra Gud – om det aldri har hørt om Gud engang, så venter Gud på at nettopp det menneske skal vende seg om å ta imot Guds invitasjon. En invitasjon som gjelder for alle mennesker – Uavhengig av bakgrunn og dets historie. Gud vil at vi skal komme hjem til han – hjem til en fest og glede så stor som ingen kan fatte her på vår jord.

Andakten ble avsluttet med å synge «Deg og få skode» og jeg vil sitere fra vers 2: «Far, lat meg vere barn her hjå deg. Kom til meg, Herre, ja, bu du i meg!»

Hvorfor jeg er som jeg er? Hvorfor skriver jeg?

Når denne bloggen ble laget, laget jeg den for å dele bildene jeg tok iløpet av mitt år på fjelltun bibelskole. Jeg hadde laget den som en bildeblogg for at de hjemme skulle få se hva jeg drev med og hvordan jeg hadde det mens jeg var her i Rogaland. Noe jeg også gjorde. Etterhvert begynte jeg å skrive, for det meste Bibelrelevant. Jeg likte å skrive om dette i håp om at noen ville lese det å få opp øynene for vår Frelser. Når bibelskoleåret var ferdig for et år side, var jeg i grunn litt usikker på hva jeg skulle gjøre med bloggen, jeg tok fremdeles bilder i løpet av sommeren å la ut, nå kanskje for å dele med de jeg ble kjent med på bibelskolen. Så begynte jeg å skrive mer. De første innleggene med mye tekst, ble et slags referat fra Afrika-turen, neste ble et lite stykke om studielivet, da jeg sist høst begynte å studere. Jeg oppdaget at jeg likte å skrive. Det var så godt å få ut tanker og følelser på denne måten. Bare muligheten til å skrive om mine tanker for at andre kanskje kunne forstå meg bedre var godt å tenke på. Jeg kunne og burde sikkert skrive dette i en dagbok for meg selv, men jeg vil dele det med andre fordi det betyr noe for meg. At folk får muligheten til å lese det jeg skriver hjelper meg med å få ut tankene og ikke holde på dem alene.

Nå har jeg egentlig bare lyst til å fortelle dere om meg. Prøve å få dere til å forstå. Jeg er et menneske med mye følelser i meg – sinne, samvittighet, fortvilelse, glede, sårbarhet og ikke minst usikkerhet. Som jeg har fortalt tidligere har jeg ikke hatt det så lett på ungdomsskolen. Det var så godt å komme seg bort fra Rørvik å treffe andre folk. Mulighet til å starte på nytt. Men usikkerheten fra ungdomsskolen sitter ennå i meg. Jeg er usikker på valg jeg tar, ting jeg sier, hva som er rett og galt, hvilke veier jeg skal følge, hva jeg skal gjøre i ulike situasjoner, kommentarer jeg kommer med – «var det feil å si det nå?» eller «nå dummet jeg meg ut igjen..», er tanker som stadig vekk kommer i hodet mitt, ofte flere ganger om dagen. Samtidig analyserer jeg mange rundt meg og tenker på hva de egentlig mente med det de sa nå. Det at jeg ikke klarer å være 100% sikker på meg selv gjør at jeg mange ganger føler meg langt nede og mister troen på meg selv.   I morgen skal jeg ha eksamen. Har det ikke vært for at det var muntlig tror jeg jeg skulle klart meg fint. Men det er muntlig. Egentlig har jeg ikke så store problemer med å stå foran en forsamling av mennesker å prate så lenge jeg får prate om det som jeg føler jeg kan. Men med en gang jeg skal stå foran en forsamling å prate om noe jeg ikke føler meg trygg på så kommer nervene mye sterkere enn ellers. Men nå sitter jeg nesten på gråten for at jeg vet at jeg skal ha presentasjon i morgen. Hadde det bare vært for flere enn et par lærere tror jeg ikke jeg hadde vært så nervøs som jeg er nå. Men det har og med usikkerheten på meg selv å gjøre. Hva hvis jeg får jernteppe? Hva hvis «publikum» fokuserer på meg og ikke det jeg sier? Hva hvis jeg begynner å stamme, eller mister fokus? Hva om jeg ikke klarer å få sagt det jeg vil?Hva om..? Enn hvis..? Hva skjer om jeg..? Alle disse tankene som følger meg. Hvordan skal jeg kunne klare å stå dette året med en muntlig-eksamen på tampen?  Hadde det bare hvert skriftlig tror jeg nok at jeg skulle fått ned noen tanker, men jeg vet ikke om jeg klarer det på muntlig. Jeg er en person som foretrekker å få sitte med god tid å reflektere før jeg sier eller kommenterer noe. Det får jeg ikke i morgen. Da er det 30 min, og ut etterpå.

Skuffet, fortvilet og hjemmelengsel….

I dag har det vært en av de dagene. En av de dagene hvor jeg ser mørkt på livet og har mest lyst til å bare slippe. Slippe å ta valg. Slippe å ta stilling til utdanning. Slippe å konsentrere meg. Slippe alle negative tanker som svever rundt i hodet. I dag har jeg levert min første hjemmeeksamen. Jeg hadde sett frem til hjemmeeksamen og faktisk gledet meg litt, for jeg vet at jeg på videregående kunne kose meg skikkelig når jeg jobbet med en oppgave. Hvorfor er det ikke slik lengre? Har ikke følt det over noen oppgaver dette skoleåret faktisk, at jeg har kost meg. Er det fordi jeg ikke har noen som henger over meg å maser, og fordi jeg ikke har hjemmelekser lengre? Er det fordi jeg vet at jeg bare trenger å svare høyt i klassen hvis jeg rekker opp hånda? Er det rett og slett fordi jeg er for sløv til å jobbe med skolefaget, selv når jeg selv har valgt hva jeg vil studere? Svaret på alle disse spørsmålene blir nok ja. Jeg er rett og slett bare nødt til å bli streng, skikkelig streng, med meg selv hvis jeg skal komme gjennom bachelorgraden jeg så gjerne vil ha. Men jeg har skuffet meg selv. Skikkelig. Skal jeg la det fortsette slik? Nei. Denne gangen må jeg ta lærdom. Denne gangen skal jeg ta fagene seriøst og finne tilbake til studiemetoder jeg brukte på videregående. De virket jo der, så hvorfor ikke nå? Om jeg ikke vil vise andre at jeg faktisk kan, så er det vel på tide å vise meg selv at jeg faktisk kan hvis jeg vil, så jeg slipper og bli så skuffet over meg selv om og om igjen. Om en uke er jeg ferdig med mitt første år ved høyere utdanningsnivå. Kanskje på tide og i det minste prøve? En eksamen igjen. Muntlig. Jeg skal greie det!

Midt i denne slitsomme eksamenstiden har jeg hatt både nedturer og oppturer. Jeg har begynt å fått hjemmelengsel. Jeg skal ikke påstå noe, men er ganske sikker på at det er denne bylufta som gjør at jeg vil hjem. Hjem til «Pøyto». Hjem til «fjøro». Hjem til båt. Hjem til dyr. Hjem til natur. Natur som ligger rett utenfor døra. Bort fra bystøy og byluft. Vekk fra eksos-dus til frisk sjøluft. Hjem til Drag.

Samtidig som jeg er ganske langt nede og lengter, ser jeg faktisk hvor mye hver enkelt person som er rundt meg betyr for meg. At noen får meg til å le når jeg nesten er på gråten, det er herlig. Å få ei melding på mobilen, en snapchat uten mening, ei melding eller et bilde på facebook, en telefon hjemmefra selv om jeg er på farten. Det varmer så ufattelig mye. Det viser at folk bryr seg. Jeg er så takknemlig! Dere er så gode, alle sammen!

 

Life is too short to worry about stupid things. Have fun. Fall in love.           Regret nothing and don’t let people bring you down. 

God doesn’t turn away from you when you make a mistake. He turns to you. God’s mercy is bigger than any mistake you have made. 

 

Langt der fremme – finnes det en framtid?

I løpet av den siste tiden har jeg tenkt mye over hva fremtiden vil bringe. Jeg kjenner jeg lengter sterkt etter et sted hvor jeg kan slå meg til ro og få en fin fast flyt i hverdagen. En flyt der jeg lever det gode liv med en god kristen familie, en god mann, fast jobb som gir en god inntekt og som jeg trives med. Et sted ved havet som gir meg ro. Et sted der jeg kan senke skuldrene og tenke «her hører jeg hjemme». Et sted der jeg kan gå ut å kjenne på stillheten og freden. Et sted hvor noen holder i meg og bryr seg. Jeg lengter etter node fast og godt. Noen å gi en god klem før jeg legger meg, og som er der på morgenen. Lengter rett og slett etter noen som er her for meg og som ikke bare går forbi. Å bo på et internat der noen kommer og går hele tiden er ikke noe godt liv i lengden. Det tørr jeg påstå på tampen av mitt 6. år på internat der noen har kommet og forsvunnet hvert eneste år. Noen som har betydd mye for meg har bare forsvunnet og kontakten har sakte men sikkert forsvunnet. Hvilket liv er det?

         Er jeg den første med disse tankene? Neppe. Men jeg vet ikke om dette er noe som kommer til å skje meg noen gang, at jeg skal få meg en god familie og et bosted ved havet. Hvorfor skal akkurat jeg være så heldig? Hvor stor er sjansen for at det vil skje akkurat meg?

Ikke bare negativt – en takk!

Etter sist innlegg har jeg fått kommentarer fra de som jeg hadde noe å gjøre med på barne- (og ungdoms) skolen. Med disse kommentarene har de gode minnene kommet frem. Jeg klarer nå å fokusere på det positive som har vært, og ikke bare se på det negative. Så tusen takk kjære dere! 🙂

Akkurat nå sitter jeg spesielt å tenker på to-tre ting. Alle gangene jeg var til Ingrid og hun til meg. Så utrolig moro vi hadde det; klatret i trær, gikk på tur, spilte spill, stelte dyr, red, kjørte vogn/slede osv. Også de gangene jeg og Ylva var sammen og fant på masse moro ting, eller når jeg var til Hanna og Marita. Dessverre har vi ikke så god kontakt noen av oss lengre. Men minnene har kommet tilbake og jeg klarer å fokusere på de positive tingene fra min oppvekst; minner som er gull verdt! Mye mer verdt enn alt det kjipe jeg føler har fulgt meg…