«Kjært barn har mange navn» er det et uttrykk som heter. En av lignelse i Bibelen har fått ulike overskrifter i ulike oversettelser – som så mange andre lignelser. Den mest kjente tittelen på lignelsen er kanskje «Den bortkomne sønnen», men lignelsen har fått noen andre navn som «Sønnen som kom hjem» og «Sønnen som var tapt men ble funnet». Sistnevnte er min favoritt.
Grunnen til at jeg kommer inn på dette, er opplevelsen av dagen min i dag. For å være helt ærlig så hadde jeg tenkt å skulke skolen i dag. Vi skulle ha en test i nytestamentlig gresk, og i tillegg var jeg ansvarlig for dagens andakt på skolen. I går var jeg skikkelig motløs og syk etter en tannlegetime, og tenkte at jeg ikke hadde noe å stille opp med verken på testen eller på andakten så da tenkte jeg ut den «enkleste» utveien – å skulke. Men det var ikke Gud sin plan, og takk for det!
«Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet»
Når jeg sto opp i morges møtte jeg på en i klassen på gangen. Det gjorde at jeg ikke kunne la være å resie på skolen. Han hadde jo sett at jeg var oppe og frisk. Andakten jeg skulle ha var også sendt til ansvarlig lærer så hun viste at jeg var forberedt – på en måte, jeg hadde det klart skriftlig. Jeg reiste på skolen, fikk gjennomført testen passe bra og andakten sto for tur i lunsjpausen. Jeg skalv, var nærvøs – uvanlig nærvøs. Når jeg gikk opp på prekestolen følte jeg at jeg stammet og stresset meg gjennom bibelteksten jeg leste, for så å stamme meg gjennom begynnelsen av andakten. Men så fikk jeg en ro over meg og følte det gikk bedre etter hvert selv om jeg samtidig følte at jeg skalv og stotret fram ordene.
Etter andaktenfikk jeg kommentarer fra alle som hadde hørt på – de i klassen men også andre. Til og med en jeg er ganske sikker på jeg aldri har sett før kom bort og takket meg! Jeg fikk høre at jeg hadde hatt en god andakt. Snakket rolig og kontrollert og fått fram et budskap. Ikke minst fikk jeg en kommentar på at jeg var troverdig, det hørtes ut som jeg mente det jeg sa. Og det gjør jeg jo! Jeg tenker nesten hver dag på den herlige budskapet vi har fått i Jesus Kristus – tenk at Gud står med åpne armer og tar imot oss, uansett hva og hvor mye vi måtte rote oss bort i. Gud ser ikke på hva vi prestrerer, hva vi gjør eller om vi synder. Alt han bryr seg om er at vi skal vende oss til han og be om tilgivelse for våre synder. At vi tror på Jesu død og oppstandelse.
Jeg har lyst til å dele andakten med dere som leser på bloggen min:
Lukas 15, 11-24 Den bortkomne sønn, Sønnen som kom hjem, Sønnen som var tapt men ble funnet.
«11 Jesus sa: «En mann hadde to sønner. 12 Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. 15 Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene.16 Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
17 Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21 Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ 22 Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene.23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og erfunnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.»
V 12: I vår tid er det å be om arven på forskudd utenom det vanlige. Mange fårtanker om at den som spør ønsker foreldrene sine død, men i antikken var det en annen praksis for dette. Så lenge sønnen ikke var gift kunne han dermed be faren om sin del av arven og gå sin egen vei som han i dette tilfellet gjør.
V 13-16: Vi leser at han får det som han ber om. Sønnen drar bort og lever et utsvevende liv – På gresk er det brukt et verb som betyr «å spre» eller «strø ut noe». Når det er oversatt til «utsvevende» sier det oss at sønnen levde et umoralsk liv med glitter og stas -> et råflott liv med rikdom og glede. Men noe går galt og det blir hungersnød. Sønnen lider nød og går for å ta seg arbeid. Han har ikke noe igjen av sin arv. Han blir satt til å gjete svin av en borger i det landet han er kommet til, noe som var en veldig nedverdigende jobb for en jøde pga budet i Moseloven som sier at griser er urene dyr. Alt han ønsker er å mette seg med den maten grisene åt – det var jo ingen andre som ga han noe å ete.
Videre i v 17-19 ser vi at sønnen tenker på alle som jobber for hans far og som får spise seg mette hver dag – ja de har til og med mat i overflod mens han ikke har noe igjen å leve for. Han bestemmer seg for å gå til sin far og be om tilgivelse og om å få jobbe for han.
V 20ff: Da sønnen går til sin far, ser faren han mens han ennå er langt borte. Det er som om faren har speidet etter sønnen siden han dro. Han har ventet på han siden han reiste avsted med sin del av arven, bort fra sin familie. Når faren oppdager sønnen i det fjerne leser vi at han får inderlig medflelse med sønnen og løper han imot. Han løper, han står ikke stille å venter på at sønnen skal komme bort til han, nei han løper i møte med han. Han har lengtet og ventet etter sønnen så lenge og nå kommer han endelig hjem igjen.
Du kan se for deg hvordan sønnen ser ut etter lang tid i fortapelse. Tynn med slitte klær, utmattet etter den lange turen til fots. Skamfull og ynkelig. Men faren bryr seg ikke om dette, sønnen er kommet tilbake.
Så får vi høre hvor inderlig sønnen beklager for alt han har gjort. Han har kastet bort farens rikdom, farens strev, og her kommer han tilbake og ber kun om å få jobbe for faren – han venter ingenting tilbake, bare å jobbe og få mat å leve av. Han sier til og med til faren at han ikke engang er verdt og kalles hans sønn. Kan du tenke deg hvordan det måtte ha føltes for sønnen? Og være villig til å ikke bli tatt i mot som farens sønn. Han var til og med helt klar på at han ikke ville kalles hans sønn, han ville gi avkall på alt og heller jobbe som en av arbeiderne hans. Hva med faren? Hvordan måtte han ha følt disse ordene fra sin egen sønn?
I v 22 ser vi at faren aksepterer sønnens bekjennelse, men avslår sønnens ønske om å få bli tjener. På tross av sønnens synder ber faren tjenerne om å finne fram de beste klærne, ring på hånden og sko på føttene. Faren slakter til og med gjøkalven for sønnen som har kommet hjem igjen. Faren er like glad i sønnen uansett hva han har gjort, han er ikke engang interessert i og høre på sønnens forklaringer.
På samme måte som senne faren venter på sønnen, venter Gud på at en synder skal vende seg om og komme til han. Farens medlidenhet er et realistisk bilde på hvordan Gud vil ta imot et fortapt menneske som vender seg til han og ber om tilgivelse for sine synder. Et bilde på hvor kjærlig Gud er som tar imot sitt barn uansett hva det måtte rote seg opp i. Uansett hvor langt bort et menneske er kommet fra Gud – om det aldri har hørt om Gud engang, så venter Gud på at nettopp det menneske skal vende seg om å ta imot Guds invitasjon. En invitasjon som gjelder for alle mennesker – Uavhengig av bakgrunn og dets historie. Gud vil at vi skal komme hjem til han – hjem til en fest og glede så stor som ingen kan fatte her på vår jord.
Andakten ble avsluttet med å synge «Deg og få skode» og jeg vil sitere fra vers 2: «Far, lat meg vere barn her hjå deg. Kom til meg, Herre, ja, bu du i meg!»
sigrunvago 