David og Goliat

Kampen mellom David og Goliat, Israelittene og filistreerne 

Før: Saul har mistet Guds velsignelse og Gud oppretter en pakt med David – bare David vet dette. Det er i ettertid av følgende tekst og etter sjalusiet Saul har mot David, at David blir konge. Når Goliat stiger ned i dalen fra filistreerne ser jeg for meg en skikkelse fylt av selvsikkerhet og hån. Goliat stiger frem som en tvekjempe, noe som vil si at han vil representere hele sin hær og kjempe alene mot motstanderen. Det var bare en forutsetning som det kan synes at hæren ser bort fra nå: motstanderen måtte nemlig være av samme kaliber, altså noen lunde lik. Egentlig var det Saul som burde ha hatt denne rollen, å kjempe mot Goliat siden han var konge for sitt folk og han var mer lik krigerne i motstanderens hær, men vi hører senere at det er David som skal kjempe imot.

Goliat var 6 alen og ett spann høy, noe som i dag tilsvarer ca 275cm. Han var utstyrt i en veldig kobberrustning.

Vi leser: 1.Sam. 17, 5-7: «På hodet hadde han en kobberhjelm, og han var kledd i en skjellbrynje. Brynjens vekt var fem tusen sekel kobber. Han hadde kobberskinner på leggene og et kastespyd av kobber på ryggen. Skaftet på spydet hans var som en vevbom, og spydodden veide seks hundre sekel jern. Skjoldbæreren hans gikk foran ham.«

Goliat går frem og roper over til den andre siden at israelittene må velge seg ut en mann som skal kjempe imot han. Om Goliat vinner skal Israelsfolket være slaver for filistrerne, men om israelitten vinner skal filistreerne være slaver for israellittene. I 40 dager går Goliat frem med det samme budskapet. Og på den førtiende dagen leser vi om Isai som sender sønnen sin, David, til leiren med mat til krigerne. Men mens han snakker med brødrene sine hører han Goliat som kommer frem på den andre siden og roper det samme budskapet som før og en annen mann blant israelittene forklarer hvordan det har vært i de siste 40 dagene. Han forteler også at den som feller han skal få stor rikdom av kongen, hele hans fars hus skal bli skattefritt og i tillegg skal bekjemperen få kongens datter. Davids storebror Eliab lurer på hva David har der og gjøre, han skal jo passe sin fars sauer. David vender seg til andre men får bare høre det samme fra de. David mener det Goliat sier bare er et ord. Saul får også høre hva David har sagt, og sier til kong Saul at ingen må miste motet, før han selv tilbyr seg å kjempe mot Goliat. Saul vil ikke la David gjøre det siden han er ung og uerfaren. David svarer med å forklare at han som gjeter har kjempet både mot løve og bjørn som gjeter på marken med hjelp fra Herren. Med disse ordene gir Saul David lov å kjempe mot Goliat og han gir David sine egne klær, brynje og hjelm. Men David tar det av seg og velger å gå mot Goliat uten disse krigerklærne. Istedet tar han med seg staven sin samt fem glattslipte steiner og slyngen sin, før han går fram mot filistreeren Goliat som håner David for hans utseende og utstyr.

Vi leser: 1.Sam 17, 43-50: «Og filisteren sa til David: Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med kjepper? Og filisteren forbannet David ved sin gud. Så sa filisteren til David: Kom hit til meg, så skal jeg gi kjøttet ditt til himmelens fugler og markens dyr. David svarte filisteren: Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd. Men jeg kommer mot deg i Herrens, hærskarenes Guds navn, han som er Gud for Israels fylkinger – han som du har hånet. I dag skal Herren gi deg i min hånd, og jeg skal slå deg i hjel og skille hodet ditt fra kroppen. Jeg skal i dag gi likene fra filistrenes leir til himmelens fugler og til jordens ville dyr. Og all jorden skal få se at Israel har en Gud. Og hele dette folket skal få se at det ikke er ved sverd og spyd Herren frelser. For Herren råder for krigen. Og han skal gi dere i vår hånd. Da nå filisteren gjorde seg ferdig og gikk fram og kom nærmere bort mot David, skyndte David seg og sprang fram mot fylkingen, mot filisteren. Og David stakk hånden i tasken og tok fram en stein. Den slynget han ut og traff filisteren i pannen. Steinen trengte dypt inn i pannen hans, og han falt med ansiktet mot jorden. Slik vant David over filisteren med slyngen og steinen. Han slo filisteren og drepte ham, enda David ikke hadde noe sverd i hånden.»

Det jeg syns er så fint og viktig å lese i denne teksten er hvordan David tar opp kampen mot én alle fryktet. Der folket, som vel og merke var krigere, trekker seg tilbake og frykter motstanderen sender Gud en fager gjeter som holder seg hjemme for å se til dyrene til sin far. Man skulle trodd David var svak og lite skikket til krig siden han ikke var med i fylkingen mot filistreerne, men han har noe de andre ikke har. Han her et godt og rett forhold til Herren og holder seg nær til han. Det han gjør, gjør han av styrke i Herren Gud.

Vi leser det i salemene også, at David setter seg selv lavt og priser Herren.

Salme 109,22: «For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er såret i mitt indre.»

I tillegg har vi salme 23, der David priser Herren og leser ut fra vers 1 at så lenge Herren Gud er hans hyrde, så mangler han ingenting. Slik burder det også være for oss.

Jeg vil be om at vi må få samme tillitt og forhold til Gud som David hadde. For den som legger sin vei i Herrens hånd skal få rikt tilbake, ikke i denne verden, men i himmelriket.

Reklame

Julebord

I går kveld var det julebord på Fjelltun, der jeg bor. Vi var en flott blanding av studenter, bibelskoleelever, lærere, ansatte på skolen og familiemedlemmer av de. Syns det er så koslig når vi som bor sammen pynter oss og går i selskap sammen. Det blir så fin stemning og man får se folk som vanligvis går i ‘slaskeklær’ i penklær. Og det syns jeg alltid er kjekt!
Jeg hadde blitt spurt om å holde en kort andakt på slutten av kvelden, noe sa ja til. Jeg vil si at jeg syns det var en liten ære og bli spurt om dette. Jeg forventet ikke i det hele at det var det som sto på lappen jeg fant i hylla mi torsdag kveld. Jeg ønsket å legge jobb i andakten og bruke tid på den, men på grunn av eksamen og andre ting, blant annet hurtig utflytting av min lille hule, føler jeg at jeg ikke fikk lagt så mye arbeid i andakten som jeg ønsket. Uansett så fikk jeg samlet sammen noen ord rundt juleevangeliet, og lot det tale for det meste for seg selv. Har lyst til å dele også denne andakten her, slik jeg skrev den. Når jeg holdt den ble det gjort litt hurtig endringer, men dette er da utgangspunktet.

Lukas 1, 26-38:
«Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.» Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte:«Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født,  være hellig og kalles Guds Sønn. Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.»

Det er en underlig tekst vi leser. En engel har kommer til en fattig jomfru i byen Nasareth, en liten by nord i Galilea. Engelen bringer et budskap som forteller at Maria skal bli med barn. Vi gir gjerne Maria tittelen jomfru for å få fram at hun er nettopp det. Hun som skal gife seg med Josef, som hennes foreldre har valgt for henne. Hun er blitt omfanget av DHÅ og skal føde en konge. Hvordan skulle hun kunne forklare for noen, for hennes kommende ektemann, at hun var blitt gravid? Å være med en mann før ekteskapet var synd og kunne føre til dødsdom ved steining. Josef ville ikke at denne straffen skulle kommer over Maria. Han var trofast og ønsket ikke Maria vondt, men ville skille seg fra henne i stilhet pga det hun har gjort. Men i en drøm får også Josef engelens budskap om at det er DHÅ som har omfanget Maria, noe vi leser i Matteus 1.

Juleevangeliet stadfester engelens budskap. Rundt den tiden da Maria skulle føde, ville Kvinirius ha folketelling for sitt folk for å ha kontroll på skatteinntektene. Siden Josef var av Davids ætt betydde det at han med sin familie måtte reise dit for å bli innskrivet. Mens de er i betlehem hører vi at Maria skal føde barnet. På grunn av folketellingen er det mye folk i området som trengte sted og bo, noe også Maria og Josef nå hadde stort behov for. Men de finner ikke noen ledige rom, bare en liten enkel stall som de for låne. Her skulle altså Maria føde sitt barn. I en enkel stall blant høy og dyr skulle altså den hellige Jesus bli født. Slik ser vi hvilke fattigkår Jesus ble født inn i. Han som skulle bli den største ble født blant høy og strå.
Engelen bringer budskapet til gjeterne på marken så de kan komme og se det som er hendt:
«Ære være Gud i det høyeste» – Englene lovpriser Gud og det lille barnet i krybben som er av Gud.
«…og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag» – Mennesker er målgruppen for Guds velbehag. Løftet om fred og og Guds velbehag tilhører nettopp dem som tar imot Guds enbårne sønn.

Gjeterne bringer budskapet fra engelen videre til Maria og Josef og de andre som hadde kommet til for å se barnet. «I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by» leste vi. Hvordan reagerte Maria og Josef på dette? De begge hadde jo fått sett og hørt engelen med budskap om det som skulle skje dem, men nå kom også gjeterne og fortalte dem at engelen hadde vært hos de. Hvordan ville du ha reagert om det var deg?

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
 Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt,  for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde,  og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.»

Jeg vet ikke hva Josef tenkte, men vi leser at alle som var til stedet undret på ordene som ble sagt dem av gjeterne. Om Maria leser vi at hun tok vare på ordene og grunnet på dem i sitt hjerte. Hun gjemte dem på den beste plassen man kan gjemme ord og evangeliet. Nemlig i hjertet.

La oss ikke glemme nettopp det. At julen handler om Jesus og at han ble menneske for vår skyld.

Desemberkveld

Sitter her etter en litt merkelig dag og begynte å tenke på min lille blogg som det bare går lengre og lengre tid mellom hver gang jeg deler noe, så da er det vel på tide og dele noen av mine tanker igjen.

Det er blitt desember allerede og bare en eksamen igjen før det er ferie og jeg setter snuten nordover til min kjære familie. Sist uke var jeg i Oslo for å legge av to eksamener. (Ja, det er vel på sin plass å nevne at jeg er blitt student ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole i Oslo og skal fullføre studiet der). Som fjernstudent så har jeg brukt ganske mye mer tid på bare å lese pensum. Ingen kollokvie og ingen undervisning. Jeg har satt meg inn i mange teorier og forskjellige synspunkt og gjorde det beste jeg kunne på eksamen, så får vi håpe det ble bra nok 🙂
Uansett. Det jeg vil si til dere få som leser på siden min er at uansett hvor mye man må lese på et fag, om det er lærerfag, ingeniørfag eller sykepleie for å nevne noe, så er det så utrolig godt å få sette seg ned med Bibelen og på et bedehusmøte og bare få ta imot og lytte til Guds ord. For min del var det denne helgen så utrolig godt å bare kunn egå på møte i Salem og bare lytte og høre på det som ble forkynt, uten å være nødt til å tenke grundig igjennom og se på flere utleggelser og teorier om det som ble sagt. Det å sette seg ned og selv å få lese Ordet enkelt og greit ut av Bibelen, eller bare ta det imot uten og gå inn i alle faglige begrep og utleggelser om teksten ble utrolig rikt for meg i helgen.

«Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.» Joh 1,12

Så min oppfordring er å ta deg tid. Ta tid til å lese og ta imot de enkle ordene som står skrevet uten å nødvendigvis undersøke teksten dypt og tenke gjennom hvert ord som står skrevet. La Ordet få tale til deg slik det står. Grip det enkle og forståelige om det er det du behøver. Ta vare på det i hjertet ditt og grunn på det.

«Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.»
(Fra juleevangeliet, Luk 2,9)

Terningkast og verdier

Jeg har sagt det stadig vekk i det siste. Det siste året har jeg bare lært så utrolig mye om meg selv, om mennesker og om Gud. Jeg har hatt en del indre kamper. Jeg har kjent på en stadig kamp mot den onde og kjent meg helt ubrukelig og ubrukbar. For å ikke snakke om studieløpet mitt. Jeg har i det siste følt at jeg holder på å komme bort fra studiet, at jeg mister kontroll og kjenner så mye på at jeg ikke kan det jeg i teorien skulle ha kunnet nå. Jeg merker det i samtaler og føler et press på meg – Jeg vil så gjerne lykkes! Dette har gått utover selvfølelsen min og slitt på meg – slitt med å finne ut hvem jeg er. Etter jul har jeg virkelig klart å tatt meg sammen og bruke tid på skolen, men jeg føler det er for seint. Toget har gått å nå har jeg kun ett mål: Det er å gjøre det beste jeg kan å håpe på at det går.

Jeg er ganske sikker på at det ikke er bare meg som har hatt det slik. Alle kan føle denne kampen, føle at man svikter i sin rolle å sitter for seg selv helt alene og ikke riktig vet hva man skal gjøre. Jeg studerer teologi, og når jeg ser tilbake på enkelte stunder der jeg har bedt til Gud, så har jeg bedt om det jeg vil. Jeg har glemt å søke til Guds Ord om råd. Jeg har kun fokusert på meg selv, hva medstudentene tenker om meg, hva lærerne tenker om meg (jeg går jo på en så liten skole) og delvis hva mine nærmeste venner tenker om meg. Hvilke forventninger har familien min til meg? Hvilke forventninger har mine venner til meg? Medstudentene? Ikke minst hvilke forventninger har jeg selv til meg? Jeg må jo klare minst en «B» i fagene, skal jeg være fornøyd selv, er en tanke som stadig har kommet meg i møte. Det er en tanke jeg har fått med å kjent på et press – jeg føler alle i klassen er så flinke, jeg føler alle mestrer det så godt, men så glemmer jeg… Jeg glemmer at det betyr så «lite». Selvsagt betyr det noe. En dag skal jeg ha med meg et papir der det står svart på hvitt hvordan jeg er. Med karakterer, karakterer på en skala fra A til E (F er jo stryk..). De sier noe om min prestasjon De sier noe om hvor god jeg er – eller skal være – kanskje har jeg bare hatt flaks… Uansett det er dette jeg vil fram til:

Nå går vi på skole, vil alle føle et press på oss om å mestre studiene, om å mestre skolegangen og endelig en dag, få forlate skolebenken og gå ut i en jobb. En dag vil vi være der. En dag har vi lagt alt dette slite – lærerikt eller ikke – bak oss og da, DA, skal vi få leve et «fritt» liv. 

Poenget mitt er at vi ikke trenger å ha dette presset på oss. Så klart ser jeg at man gjerne bør gå fra universitetet eller høgskolen med best mulig resultat. Men i det hele er det ikke disse bokstavene på det hvite arket som teller. Ha tro på deg selv og gjør det beste du kan. Noe annet er umulig. Gud gir oss ikke større oppgaver en hva man kan mestre. Og vi skal ikke ta på oss større oppgaver enn vi klarer.

Hvor du er det vet ikke jeg, men uansett så vil jeg minne deg på dette. Det er du som betyr noe. Dine egenskaper er unike. Bruk dem som best du kan i det studiet du er og ta dem med dem fremover. Vi er alle legemer på Kristi kropp. 

Jeg fikk selv høre det fra en medstudent på skolen – Jeg sa det rett ut at jeg var i ferd med å gi opp. Det kom bare strømmende ut fra meg i en passende stund. Hun kjenner meg ikke så godt, men det var akkurat som hun hadde fått noe som hun måtte si meg. Og Gud ga oss anledning til denne samtalen. Det hun sa var at hun så jeg hadde noe, et potensiale til å se å møte folk der de er. Hun sa hun har sett på det jeg legger ut på nettet og syns det er oppbyggelig og fint å lese. Hun sa at dette kom jeg til å få bruk for hvis jeg begynte i menighetsarbeid. 

Ettterhvert har jeg heldigvis kommet tilbake og begynt å be til Gud på ny. Jeg har jo ‘‘alltid’’ bedt. Men nå ber jeg ikke etter min vilje, men etter Guds. Så klart ber jeg om ting jeg skulle ønske meg, ber om at må ting må gå slik og slik – men det er når jeg ber etter Guds vilje jeg får gode svar. Det er da jeg merker kraften av å lese Bibelen og kraften av bønn. 

«Likesom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle lemmene danner ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk alle én Ånd å drikke. Legemet består ikke av ett lem, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av kroppen. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av kroppen. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på legemet, slik han ville det. Hvis det hele var ett lem, hvor ble det da av legemet? Men nå er det mange lemmer, men bare ett legeme. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». Tvert imot! De lemmer på legemet som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De deler av kroppen som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære, og de deler vi blyges ved, kler vi med desto større sømmelighet; de andre trenger det ikke. Men nå har Gud føyd sammen legemet og gitt mer ære til det som mangler ære, for at det ikke skal bli splittelse i legemet, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.
  Dere er Kristi legeme, og hver enkelt er dere hans lemmer. Gud satte i kirken først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester, styringsoppgaver, ulike slag av tungetale. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter eller lærere? Gjør vel alle mektige gjerninger, har alle nådegaven å helbrede? Taler vel alle i tunger, eller tyder alle tungetale? Streb etter de største nådegavene!»

1.Korinter 12, 12-31 (78/85)

Guds kjærlighet

Kor djup vår faders kjærleik er

Ja større enn vi fattar
For oss Han gav sin eigen son og bergar sine skatter
Ei smerte frå det største tap
Hans kjæraste vart ofra
Og såra på ein piska kropp
Det syner veg til eva

 

Eg ser på mannen på ein kross
Det dryp frå tornekrona
Eg høyrer stemmer ord om spott
Og skammar meg ved orda
Der var mi synd som heldt han fast
Så eg kan gå heilt urørt
Eit siste andedrag han tok
No veit eg det er fullført

 

Eg vil ei fylja hjarta mitt med jordas
Makt og pengar
Hos Gud eg manglar ingenting
Eg ligg i grønne engar
Kvi får eg nåde stor kvar dag
Eg evnar ikkje svara
Men fader lat meg alltid i
Din djupe kjærleik leva

 

Er det ikke fantastisk? Tenk hva Gud har gjort for oss –  tenk at Hans Sønn var villig til å lide denne store smerten for vår usle menneskers skyld!

«Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp,  for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.  Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.  Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.  Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og vil ikke komme til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.  Men den som følger sannheten, kommer til lyset, for at det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.» 

– Johannesevangeliet 3, 14-20

Sønnen som var tapt men ble funnet

«Kjært barn har mange navn» er det et uttrykk som heter. En av lignelse i Bibelen har fått ulike overskrifter i ulike oversettelser – som så mange andre lignelser. Den mest kjente tittelen på lignelsen er kanskje «Den bortkomne sønnen», men lignelsen har fått noen andre navn som «Sønnen som kom hjem» og «Sønnen som var tapt men ble funnet». Sistnevnte er min favoritt.

Grunnen til at jeg kommer inn på dette, er opplevelsen av dagen min i dag. For å være helt ærlig så hadde jeg tenkt å skulke skolen i dag. Vi skulle ha en test i nytestamentlig gresk, og i tillegg var jeg ansvarlig for dagens andakt på skolen. I går var jeg skikkelig motløs og syk etter en tannlegetime, og tenkte at jeg ikke hadde noe å stille opp med verken på testen eller på andakten så da tenkte jeg ut den «enkleste» utveien – å skulke. Men det var ikke Gud sin plan, og takk for det!

«Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet» 

Når jeg sto opp i morges  møtte jeg på en i klassen på gangen. Det gjorde at jeg ikke kunne la være å resie på skolen. Han hadde jo sett at jeg var oppe og frisk. Andakten jeg skulle ha var også sendt til ansvarlig lærer så hun viste at jeg var forberedt – på en måte, jeg hadde det klart skriftlig. Jeg reiste på skolen, fikk gjennomført testen passe bra og andakten sto for tur i lunsjpausen. Jeg skalv, var nærvøs – uvanlig nærvøs. Når jeg gikk opp på prekestolen følte jeg at jeg stammet og stresset meg gjennom bibelteksten jeg leste, for så å stamme meg gjennom begynnelsen av andakten. Men så fikk jeg en ro over meg og følte det gikk bedre etter hvert selv om jeg samtidig følte at jeg skalv og stotret fram ordene.

Etter andaktenfikk jeg kommentarer fra alle som hadde hørt på – de i klassen men også andre. Til og med en jeg er ganske sikker på jeg aldri har sett før kom bort og takket meg! Jeg fikk høre at jeg hadde hatt en god andakt. Snakket rolig og kontrollert og fått fram et budskap. Ikke minst fikk jeg en kommentar på at jeg var troverdig, det hørtes ut som jeg mente det jeg sa. Og det gjør jeg jo! Jeg tenker nesten hver dag på den herlige budskapet vi har fått i Jesus Kristus – tenk at Gud står med åpne armer og tar imot oss, uansett hva og hvor mye vi måtte rote oss bort i. Gud ser ikke på hva vi prestrerer, hva vi gjør eller om vi synder. Alt han bryr seg om er at vi skal vende oss til han og be om tilgivelse for våre synder. At vi tror på Jesu død og oppstandelse.

 

Jeg har lyst til å dele andakten med dere som leser på bloggen min:

Lukas 15, 11-24 Den bortkomne sønn, Sønnen som kom hjem, Sønnen som var tapt men ble funnet.

«11 Jesus sa: «En mann hadde to sønner. 12 Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. 15 Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene.16 Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
17 Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21 Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ 22 Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene.23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og erfunnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.»

V 12: I vår tid er det å be om arven på forskudd utenom det vanlige. Mange fårtanker om at den som spør ønsker foreldrene sine død, men i antikken var det en annen praksis for dette. Så lenge sønnen ikke var gift kunne han dermed be faren om sin del av arven og gå sin egen vei som han i dette tilfellet gjør.

V 13-16: Vi leser at han får det som han ber om. Sønnen drar bort og lever et utsvevende liv – På gresk er det brukt et verb som betyr «å spre» eller «strø ut noe». Når det er oversatt til «utsvevende» sier det oss at sønnen levde et umoralsk liv med glitter og stas -> et råflott liv med rikdom og glede. Men noe går galt og det blir hungersnød. Sønnen lider nød og går for å ta seg arbeid. Han har ikke noe igjen av sin arv.  Han blir satt til å gjete svin av en borger i det landet han er kommet til, noe som var en veldig nedverdigende jobb for en jøde pga budet i Moseloven som sier at griser er urene dyr. Alt han ønsker er å mette seg med den maten grisene åt – det var jo ingen andre som ga han noe å ete.

Videre i v 17-19 ser vi at sønnen tenker på alle som jobber for hans far og som får spise seg mette hver dag – ja de har til og med mat  i overflod mens han ikke har noe igjen å leve for. Han bestemmer seg for å gå til sin far og be om tilgivelse og om å få jobbe for han.

V 20ff: Da sønnen går til sin far, ser faren han mens han ennå er langt borte. Det er som om faren har speidet etter sønnen siden han dro. Han har ventet på han siden han reiste avsted med sin del av arven, bort fra sin familie. Når faren oppdager sønnen i det fjerne leser vi at han får inderlig medflelse med sønnen og løper han imot. Han løper, han står ikke stille å venter på at sønnen skal komme bort til han, nei han løper i møte med han. Han har lengtet og ventet etter sønnen så lenge og nå kommer han endelig hjem igjen.

Du kan se for deg hvordan sønnen ser ut etter lang tid i fortapelse. Tynn med slitte klær, utmattet etter den lange turen til fots. Skamfull og ynkelig. Men faren bryr seg ikke om dette, sønnen er kommet tilbake.

Så får vi høre hvor inderlig sønnen beklager for alt han har gjort. Han har kastet  bort farens rikdom, farens strev, og her kommer han tilbake og ber kun om å få jobbe for faren – han venter ingenting tilbake, bare å jobbe og få mat å leve av. Han sier til og med til faren at han ikke engang er verdt og kalles hans sønn. Kan du tenke deg hvordan det måtte ha føltes for sønnen? Og være villig til å ikke bli tatt i mot som farens sønn. Han var til og med helt klar på at han ikke ville kalles hans sønn, han ville gi avkall på alt og heller jobbe som en av arbeiderne hans. Hva med faren? Hvordan måtte han ha følt disse ordene fra sin egen sønn?

I v 22 ser vi at faren aksepterer sønnens bekjennelse, men avslår sønnens ønske om å få bli tjener. På tross av sønnens synder ber faren tjenerne om å finne fram de beste klærne, ring på hånden og sko på føttene. Faren slakter til og med gjøkalven for sønnen som har kommet hjem igjen. Faren er like glad i sønnen uansett hva han har gjort, han er ikke engang interessert i og høre på sønnens forklaringer.

På samme måte som senne faren venter på sønnen, venter Gud på at en synder skal vende seg om og komme til han. Farens medlidenhet er et realistisk bilde på hvordan Gud vil ta imot et fortapt menneske som vender seg til han og ber om tilgivelse for sine synder. Et bilde på hvor kjærlig Gud er som tar imot sitt barn uansett hva det måtte rote seg opp i. Uansett hvor langt bort et menneske er kommet fra Gud – om det aldri har hørt om Gud engang, så venter Gud på at nettopp det menneske skal vende seg om å ta imot Guds invitasjon. En invitasjon som gjelder for alle mennesker – Uavhengig av bakgrunn og dets historie. Gud vil at vi skal komme hjem til han – hjem til en fest og glede så stor som ingen kan fatte her på vår jord.

Andakten ble avsluttet med å synge «Deg og få skode» og jeg vil sitere fra vers 2: «Far, lat meg vere barn her hjå deg. Kom til meg, Herre, ja, bu du i meg!»

Kan jeg be om 6 minutter av ditt liv til å se denne?

En utrolig sterk historie og sang. Jeg vil be deg som ser dette innlegget tenke over innholdet og ta et valg. Et valg som forandrer liv.

«I have decided to follow Jesus. No turning back, no turning back.»

Skuffet, fortvilet og hjemmelengsel….

I dag har det vært en av de dagene. En av de dagene hvor jeg ser mørkt på livet og har mest lyst til å bare slippe. Slippe å ta valg. Slippe å ta stilling til utdanning. Slippe å konsentrere meg. Slippe alle negative tanker som svever rundt i hodet. I dag har jeg levert min første hjemmeeksamen. Jeg hadde sett frem til hjemmeeksamen og faktisk gledet meg litt, for jeg vet at jeg på videregående kunne kose meg skikkelig når jeg jobbet med en oppgave. Hvorfor er det ikke slik lengre? Har ikke følt det over noen oppgaver dette skoleåret faktisk, at jeg har kost meg. Er det fordi jeg ikke har noen som henger over meg å maser, og fordi jeg ikke har hjemmelekser lengre? Er det fordi jeg vet at jeg bare trenger å svare høyt i klassen hvis jeg rekker opp hånda? Er det rett og slett fordi jeg er for sløv til å jobbe med skolefaget, selv når jeg selv har valgt hva jeg vil studere? Svaret på alle disse spørsmålene blir nok ja. Jeg er rett og slett bare nødt til å bli streng, skikkelig streng, med meg selv hvis jeg skal komme gjennom bachelorgraden jeg så gjerne vil ha. Men jeg har skuffet meg selv. Skikkelig. Skal jeg la det fortsette slik? Nei. Denne gangen må jeg ta lærdom. Denne gangen skal jeg ta fagene seriøst og finne tilbake til studiemetoder jeg brukte på videregående. De virket jo der, så hvorfor ikke nå? Om jeg ikke vil vise andre at jeg faktisk kan, så er det vel på tide å vise meg selv at jeg faktisk kan hvis jeg vil, så jeg slipper og bli så skuffet over meg selv om og om igjen. Om en uke er jeg ferdig med mitt første år ved høyere utdanningsnivå. Kanskje på tide og i det minste prøve? En eksamen igjen. Muntlig. Jeg skal greie det!

Midt i denne slitsomme eksamenstiden har jeg hatt både nedturer og oppturer. Jeg har begynt å fått hjemmelengsel. Jeg skal ikke påstå noe, men er ganske sikker på at det er denne bylufta som gjør at jeg vil hjem. Hjem til «Pøyto». Hjem til «fjøro». Hjem til båt. Hjem til dyr. Hjem til natur. Natur som ligger rett utenfor døra. Bort fra bystøy og byluft. Vekk fra eksos-dus til frisk sjøluft. Hjem til Drag.

Samtidig som jeg er ganske langt nede og lengter, ser jeg faktisk hvor mye hver enkelt person som er rundt meg betyr for meg. At noen får meg til å le når jeg nesten er på gråten, det er herlig. Å få ei melding på mobilen, en snapchat uten mening, ei melding eller et bilde på facebook, en telefon hjemmefra selv om jeg er på farten. Det varmer så ufattelig mye. Det viser at folk bryr seg. Jeg er så takknemlig! Dere er så gode, alle sammen!

 

Life is too short to worry about stupid things. Have fun. Fall in love.           Regret nothing and don’t let people bring you down. 

God doesn’t turn away from you when you make a mistake. He turns to you. God’s mercy is bigger than any mistake you have made. 

 

Han er jo ikke der lenger!

Nok en gang sitter jeg her å tenker… På Jesus, meg, Guds plan og tida som har vært… Og klokken har passer tolv. De som kjenner meg godt vet at på kvelden er det mye rart som surrer i mitt hode. Akkurat kom jeg på noe som en god venninne sa engang. Husker ikke helt hva vi satt å snakket om, men hun sa noe slik som «skjønner ikke helt hvorfor det er så mange korssmykker der Jesus er nagla til korset. Jesus er jo ikke der lenger!» Syns det er så godt å tenke på. Nei, Jesus er ikke på korset lengre. Han ble korsfestet – for min skyld! Nå er han «ved sin Faders (Guds) høyre hånd», som vi leser i Bibelen. Han er tatt ned fra korset.

Det er Kristus som døde, ja, mer enn det, som også er oppstått, som sitter ved Guds høyre hånd, og som også går i forbønn for oss                                                (Rom 8,34)

Dette er en ufattelig stor gave  som jeg kan få lov å ta imot hvis jeg vil. Noe jeg gjorde for 2,5 år siden. Siden har jeg hatt denne gaven og gjør hva jeg kan for å holde fast ved den. Når jeg tok imot denne gaven ble livet mitt levende. Jeg følte meg som en del av noe. Jeg følte meg ikke lengre alene, uansett hor jeg er så har jeg alltid noen å stole på ved min side, noen som ser meg som den synderen jeg er, men tilgir meg for det. Som tilgir meg for det fordi Hans Sønn tok skylden og skammen min fra meg. Noe flyttet inn i meg på denne tiden. Noe jeg har lengtet etter lenge – endelig fikk jeg tak på det.

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.      (Joh. 1,14) 

Og som en av lærerne på Fjelltun bibelskole lærte meg. Når vi tar imot nåden får vi kle oss i Guds rene drakt som er så kraftig at den fjerner synder som er som purpur. Nådens kraft fjerner selv dine største synder. Alt du trenger å gjøre er å legge dem fram for Gud å tro på at Han vil fjerne de.

Om dine synder er som purpur, skal de bli hvite som sne. Om de er røde som skarlagen, så skal de bli som den hvite ull.                                                                        (Jes 1,18)

Jeg er så utrolig takknemlig for alle mennesker jeg har møtt som har ledet meg til Jesus, som har lært meg om denne utrolige nåden og som har gjort sitt for at jeg skal få bli bedre kjent med denne Sannheten.

Verda treng Kristus, og Kristus treng deg, du som har funne den levande veg. Nagla til korsen din fridom han vann. Har du ‘kje hug å gå ærend for han? Ver med og før andre til Jesus!

Datogafolket

Ble sittende å lese en liten artikkel om datogfolket skrevet av ei som reiser i TeFT. Arrtikkelen ble publiser på NLM sine nettsider i dag (http://nlm.no/itro/kristen/misjon/jesus-film-daap-og-nyslaktet-geit). Dette brakte gode minner fra da jeg selv var på reise i Afrika med fjelltun bibelskole for et år siden og fikk møte dette fantastiske folket! Begynte spesielt å tenke på den lille gutten Paulo, som var så utrolig god i engelsk! Senere fikk vi vite at han var den flinkeste gutten i klassen. Møtte han da vi så «Jesusfilmen». Satt på gresset ved kirken etter en lang dag med gudstjeneste og sosial stund med datogfolket.  Leif Thingbø hadde fått rigget opp lerretet og satte igang filmen. Jeg satt ved siden av Jan Helge da denne gutten spurte Jan Helge (på engelsk) om det var han vi kaller Jesus som var på filmen. Husker hvor stort inntrykk jeg fikk av denne hendelsen, og det var vel denne gangen jeg for første gang innså hvor mange mennesker det faktisk er ute i verden som aldri har hørt om Jesus. Hvor mange mennesker som vil gå fortapte fordi de ikke har hørt, som ikke har fått muligheten til å ta imot livet fordi de aldri har hørt om Jesus. Oppfordrer alle til å be om at alle folkeslag må få høre om Frelseren.

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler!» Matt 28,19

Afrika. Dit skal jeg tilbake en  dag. Spm er bare når!