I kveld kom jeg over nok et innlegg på FB. Et innlegg som handlet om en eldre mann som har havnet på aldersheim. En mann som elsker å gå tur. En mann som ikke har familie i sin by. En mann som er forholdsvis oppegående, men som må bo på instutisjon på grunn av alderdommen. En mann som er pleietrengende for å få til å fungere i hverdagen. En mann som så gjerne vil komme seg ut.
De er mange og de ønsker forskjelige ting.
- Ting som de tidligere har gjort alene, men som de nå er avhengige av andre for å få til.
- Ting som gleder de og som gjør hverdagen deres god.
- Ting som gleder deres hjerter.
- Ting som gir livsglede.
Mange vil gjøre ting, mange vil snakke.
- Om tro.
- Om håp.
- Om familie.
- Om det dagligdagse.
Mange vil bare ha omsorg og få oppmerksomhet. De er enslige og ønsker bare at noen tar seg tid.
- Tid til å snakke.
- Tid til å lytte.
- Tid til å mimre.
- Tid til å be.
Det sitter så uendelig mange rundt omkring på ulike institusjoner i landet vårt.
- De er ensomme.
- De er gamle.
- De er unge.
- De er syke.
De ønsker oppmerksomhet. De vil bli sett. De vil bli hørt. De vil røre på seg. De vil ikke bli satt på et rom og bli forlatt til seg selv. De vil fortsette å leve. Ha gode dager og drømmer for fremtiden. Fremtiden kan være et liv som frisk. Et liv med skade, men likevel et liv. Et godt liv. Et liv i evigheten. Eller de vil bare avslutte livet sitt på beste mulig måte.
De gamle opplever at helsen blir ivaretatt, men hva skal de med god helse hvis de ikke kan leve et godt liv? Et liv som gir mening? Et liv med en normal hverdag?
Jeg ønsker å få gi de dette. Jeg ønsker å være til stede for de som er blitt satt på et rom for å leve sine siste dager. Jeg ønsker å tilbringe tid med de. Snakke med de. Lytte til de. Be med de.
Jeg ønsker å være der. Der. Være der for de som ønsker det.
sigrunvago 