Jeg har sagt det stadig vekk i det siste. Det siste året har jeg bare lært så utrolig mye om meg selv, om mennesker og om Gud. Jeg har hatt en del indre kamper. Jeg har kjent på en stadig kamp mot den onde og kjent meg helt ubrukelig og ubrukbar. For å ikke snakke om studieløpet mitt. Jeg har i det siste følt at jeg holder på å komme bort fra studiet, at jeg mister kontroll og kjenner så mye på at jeg ikke kan det jeg i teorien skulle ha kunnet nå. Jeg merker det i samtaler og føler et press på meg – Jeg vil så gjerne lykkes! Dette har gått utover selvfølelsen min og slitt på meg – slitt med å finne ut hvem jeg er. Etter jul har jeg virkelig klart å tatt meg sammen og bruke tid på skolen, men jeg føler det er for seint. Toget har gått å nå har jeg kun ett mål: Det er å gjøre det beste jeg kan å håpe på at det går.
Jeg er ganske sikker på at det ikke er bare meg som har hatt det slik. Alle kan føle denne kampen, føle at man svikter i sin rolle å sitter for seg selv helt alene og ikke riktig vet hva man skal gjøre. Jeg studerer teologi, og når jeg ser tilbake på enkelte stunder der jeg har bedt til Gud, så har jeg bedt om det jeg vil. Jeg har glemt å søke til Guds Ord om råd. Jeg har kun fokusert på meg selv, hva medstudentene tenker om meg, hva lærerne tenker om meg (jeg går jo på en så liten skole) og delvis hva mine nærmeste venner tenker om meg. Hvilke forventninger har familien min til meg? Hvilke forventninger har mine venner til meg? Medstudentene? Ikke minst hvilke forventninger har jeg selv til meg? Jeg må jo klare minst en «B» i fagene, skal jeg være fornøyd selv, er en tanke som stadig har kommet meg i møte. Det er en tanke jeg har fått med å kjent på et press – jeg føler alle i klassen er så flinke, jeg føler alle mestrer det så godt, men så glemmer jeg… Jeg glemmer at det betyr så «lite». Selvsagt betyr det noe. En dag skal jeg ha med meg et papir der det står svart på hvitt hvordan jeg er. Med karakterer, karakterer på en skala fra A til E (F er jo stryk..). De sier noe om min prestasjon De sier noe om hvor god jeg er – eller skal være – kanskje har jeg bare hatt flaks… Uansett det er dette jeg vil fram til:
Nå går vi på skole, vil alle føle et press på oss om å mestre studiene, om å mestre skolegangen og endelig en dag, få forlate skolebenken og gå ut i en jobb. En dag vil vi være der. En dag har vi lagt alt dette slite – lærerikt eller ikke – bak oss og da, DA, skal vi få leve et «fritt» liv.
Poenget mitt er at vi ikke trenger å ha dette presset på oss. Så klart ser jeg at man gjerne bør gå fra universitetet eller høgskolen med best mulig resultat. Men i det hele er det ikke disse bokstavene på det hvite arket som teller. Ha tro på deg selv og gjør det beste du kan. Noe annet er umulig. Gud gir oss ikke større oppgaver en hva man kan mestre. Og vi skal ikke ta på oss større oppgaver enn vi klarer.
Hvor du er det vet ikke jeg, men uansett så vil jeg minne deg på dette. Det er du som betyr noe. Dine egenskaper er unike. Bruk dem som best du kan i det studiet du er og ta dem med dem fremover. Vi er alle legemer på Kristi kropp.
Jeg fikk selv høre det fra en medstudent på skolen – Jeg sa det rett ut at jeg var i ferd med å gi opp. Det kom bare strømmende ut fra meg i en passende stund. Hun kjenner meg ikke så godt, men det var akkurat som hun hadde fått noe som hun måtte si meg. Og Gud ga oss anledning til denne samtalen. Det hun sa var at hun så jeg hadde noe, et potensiale til å se å møte folk der de er. Hun sa hun har sett på det jeg legger ut på nettet og syns det er oppbyggelig og fint å lese. Hun sa at dette kom jeg til å få bruk for hvis jeg begynte i menighetsarbeid.
Ettterhvert har jeg heldigvis kommet tilbake og begynt å be til Gud på ny. Jeg har jo ‘‘alltid’’ bedt. Men nå ber jeg ikke etter min vilje, men etter Guds. Så klart ber jeg om ting jeg skulle ønske meg, ber om at må ting må gå slik og slik – men det er når jeg ber etter Guds vilje jeg får gode svar. Det er da jeg merker kraften av å lese Bibelen og kraften av bønn.
«Likesom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle lemmene danner ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk alle én Ånd å drikke. Legemet består ikke av ett lem, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av kroppen. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av kroppen. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på legemet, slik han ville det. Hvis det hele var ett lem, hvor ble det da av legemet? Men nå er det mange lemmer, men bare ett legeme. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». Tvert imot! De lemmer på legemet som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De deler av kroppen som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære, og de deler vi blyges ved, kler vi med desto større sømmelighet; de andre trenger det ikke. Men nå har Gud føyd sammen legemet og gitt mer ære til det som mangler ære, for at det ikke skal bli splittelse i legemet, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.
Dere er Kristi legeme, og hver enkelt er dere hans lemmer. Gud satte i kirken først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester, styringsoppgaver, ulike slag av tungetale. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter eller lærere? Gjør vel alle mektige gjerninger, har alle nådegaven å helbrede? Taler vel alle i tunger, eller tyder alle tungetale? Streb etter de største nådegavene!»
1.Korinter 12, 12-31 (78/85)
sigrunvago 