Så sitter jeg her igjen. Tenker på livet, på framtiden. Akkurat nå tenker jeg på hjemme. Vakreste plass på jord. Haugen bak huset, haugen bak fjøset, «Pøyto».
Jeg sitter på flytekaia å ser utover sjøen som er stille. Nero, hunden min, sitter ved siden av meg og jeg holder rundt han.
Fremtiden min. Et eller annet sted langs Norges kyst jobber jeg med mennesker. Mennesker som trenger å lære om den kristne tro i ett land som er blitt så alt for liberalt. Jeg drømmer om å få være med å bygge opp kristen-norge.
Jeg drømmer om et lite hus som er mitt. Kanskje et lite gårdsbruk som ligger nært havet. En liten båtplass med en enkel båt som kan ta eg ut på bølgene.
Jeg drømmer om gode karakterer og en lønn som kan gi meg et ørlite håp om at jeg skal klare å realisere hvertfall noen av drømmene.
Jeg ber om styrke. Styrke til å klare å konsentrere meg og jobbe hardt med skolearbeidet så jeg i det minste kan få muligheten til å bli en god trosopplærer, lærer, menighetspedagog, menighetsarbeider eller ungdomsleder. En person som kan få jobbe med mennesker, Gud og det å bygge relasjoner.
For å klare dette må jeg ta meg sammen. Hvorfor er jeg her jeg er i dag? Jo på grunn av å lære for å få en jobb som jeg selvfølgelig ønsker å mestre så godt som mulig. En jobb der jeg får vist mitt engasjement å være et forbilde. Jeg tror Gud har ført meg hit av en grunn. Nå trenger jeg bare å overbevise meg selv om at jeg har styrke og mot til å gjøre nettopp dette.
Jeg drømmer om et liv som jeg tror det er mulig å få. Alt avhenger bare av meg selv, her og nå.
sigrunvago 