Kan jeg be om 6 minutter av ditt liv til å se denne?

En utrolig sterk historie og sang. Jeg vil be deg som ser dette innlegget tenke over innholdet og ta et valg. Et valg som forandrer liv.

«I have decided to follow Jesus. No turning back, no turning back.»

Hvorfor jeg er som jeg er? Hvorfor skriver jeg?

Når denne bloggen ble laget, laget jeg den for å dele bildene jeg tok iløpet av mitt år på fjelltun bibelskole. Jeg hadde laget den som en bildeblogg for at de hjemme skulle få se hva jeg drev med og hvordan jeg hadde det mens jeg var her i Rogaland. Noe jeg også gjorde. Etterhvert begynte jeg å skrive, for det meste Bibelrelevant. Jeg likte å skrive om dette i håp om at noen ville lese det å få opp øynene for vår Frelser. Når bibelskoleåret var ferdig for et år side, var jeg i grunn litt usikker på hva jeg skulle gjøre med bloggen, jeg tok fremdeles bilder i løpet av sommeren å la ut, nå kanskje for å dele med de jeg ble kjent med på bibelskolen. Så begynte jeg å skrive mer. De første innleggene med mye tekst, ble et slags referat fra Afrika-turen, neste ble et lite stykke om studielivet, da jeg sist høst begynte å studere. Jeg oppdaget at jeg likte å skrive. Det var så godt å få ut tanker og følelser på denne måten. Bare muligheten til å skrive om mine tanker for at andre kanskje kunne forstå meg bedre var godt å tenke på. Jeg kunne og burde sikkert skrive dette i en dagbok for meg selv, men jeg vil dele det med andre fordi det betyr noe for meg. At folk får muligheten til å lese det jeg skriver hjelper meg med å få ut tankene og ikke holde på dem alene.

Nå har jeg egentlig bare lyst til å fortelle dere om meg. Prøve å få dere til å forstå. Jeg er et menneske med mye følelser i meg – sinne, samvittighet, fortvilelse, glede, sårbarhet og ikke minst usikkerhet. Som jeg har fortalt tidligere har jeg ikke hatt det så lett på ungdomsskolen. Det var så godt å komme seg bort fra Rørvik å treffe andre folk. Mulighet til å starte på nytt. Men usikkerheten fra ungdomsskolen sitter ennå i meg. Jeg er usikker på valg jeg tar, ting jeg sier, hva som er rett og galt, hvilke veier jeg skal følge, hva jeg skal gjøre i ulike situasjoner, kommentarer jeg kommer med – «var det feil å si det nå?» eller «nå dummet jeg meg ut igjen..», er tanker som stadig vekk kommer i hodet mitt, ofte flere ganger om dagen. Samtidig analyserer jeg mange rundt meg og tenker på hva de egentlig mente med det de sa nå. Det at jeg ikke klarer å være 100% sikker på meg selv gjør at jeg mange ganger føler meg langt nede og mister troen på meg selv.   I morgen skal jeg ha eksamen. Har det ikke vært for at det var muntlig tror jeg jeg skulle klart meg fint. Men det er muntlig. Egentlig har jeg ikke så store problemer med å stå foran en forsamling av mennesker å prate så lenge jeg får prate om det som jeg føler jeg kan. Men med en gang jeg skal stå foran en forsamling å prate om noe jeg ikke føler meg trygg på så kommer nervene mye sterkere enn ellers. Men nå sitter jeg nesten på gråten for at jeg vet at jeg skal ha presentasjon i morgen. Hadde det bare vært for flere enn et par lærere tror jeg ikke jeg hadde vært så nervøs som jeg er nå. Men det har og med usikkerheten på meg selv å gjøre. Hva hvis jeg får jernteppe? Hva hvis «publikum» fokuserer på meg og ikke det jeg sier? Hva hvis jeg begynner å stamme, eller mister fokus? Hva om jeg ikke klarer å få sagt det jeg vil?Hva om..? Enn hvis..? Hva skjer om jeg..? Alle disse tankene som følger meg. Hvordan skal jeg kunne klare å stå dette året med en muntlig-eksamen på tampen?  Hadde det bare hvert skriftlig tror jeg nok at jeg skulle fått ned noen tanker, men jeg vet ikke om jeg klarer det på muntlig. Jeg er en person som foretrekker å få sitte med god tid å reflektere før jeg sier eller kommenterer noe. Det får jeg ikke i morgen. Da er det 30 min, og ut etterpå.

Reklame

Skuffet, fortvilet og hjemmelengsel….

I dag har det vært en av de dagene. En av de dagene hvor jeg ser mørkt på livet og har mest lyst til å bare slippe. Slippe å ta valg. Slippe å ta stilling til utdanning. Slippe å konsentrere meg. Slippe alle negative tanker som svever rundt i hodet. I dag har jeg levert min første hjemmeeksamen. Jeg hadde sett frem til hjemmeeksamen og faktisk gledet meg litt, for jeg vet at jeg på videregående kunne kose meg skikkelig når jeg jobbet med en oppgave. Hvorfor er det ikke slik lengre? Har ikke følt det over noen oppgaver dette skoleåret faktisk, at jeg har kost meg. Er det fordi jeg ikke har noen som henger over meg å maser, og fordi jeg ikke har hjemmelekser lengre? Er det fordi jeg vet at jeg bare trenger å svare høyt i klassen hvis jeg rekker opp hånda? Er det rett og slett fordi jeg er for sløv til å jobbe med skolefaget, selv når jeg selv har valgt hva jeg vil studere? Svaret på alle disse spørsmålene blir nok ja. Jeg er rett og slett bare nødt til å bli streng, skikkelig streng, med meg selv hvis jeg skal komme gjennom bachelorgraden jeg så gjerne vil ha. Men jeg har skuffet meg selv. Skikkelig. Skal jeg la det fortsette slik? Nei. Denne gangen må jeg ta lærdom. Denne gangen skal jeg ta fagene seriøst og finne tilbake til studiemetoder jeg brukte på videregående. De virket jo der, så hvorfor ikke nå? Om jeg ikke vil vise andre at jeg faktisk kan, så er det vel på tide å vise meg selv at jeg faktisk kan hvis jeg vil, så jeg slipper og bli så skuffet over meg selv om og om igjen. Om en uke er jeg ferdig med mitt første år ved høyere utdanningsnivå. Kanskje på tide og i det minste prøve? En eksamen igjen. Muntlig. Jeg skal greie det!

Midt i denne slitsomme eksamenstiden har jeg hatt både nedturer og oppturer. Jeg har begynt å fått hjemmelengsel. Jeg skal ikke påstå noe, men er ganske sikker på at det er denne bylufta som gjør at jeg vil hjem. Hjem til «Pøyto». Hjem til «fjøro». Hjem til båt. Hjem til dyr. Hjem til natur. Natur som ligger rett utenfor døra. Bort fra bystøy og byluft. Vekk fra eksos-dus til frisk sjøluft. Hjem til Drag.

Samtidig som jeg er ganske langt nede og lengter, ser jeg faktisk hvor mye hver enkelt person som er rundt meg betyr for meg. At noen får meg til å le når jeg nesten er på gråten, det er herlig. Å få ei melding på mobilen, en snapchat uten mening, ei melding eller et bilde på facebook, en telefon hjemmefra selv om jeg er på farten. Det varmer så ufattelig mye. Det viser at folk bryr seg. Jeg er så takknemlig! Dere er så gode, alle sammen!

 

Life is too short to worry about stupid things. Have fun. Fall in love.           Regret nothing and don’t let people bring you down. 

God doesn’t turn away from you when you make a mistake. He turns to you. God’s mercy is bigger than any mistake you have made.