Langt der fremme – finnes det en framtid?

I løpet av den siste tiden har jeg tenkt mye over hva fremtiden vil bringe. Jeg kjenner jeg lengter sterkt etter et sted hvor jeg kan slå meg til ro og få en fin fast flyt i hverdagen. En flyt der jeg lever det gode liv med en god kristen familie, en god mann, fast jobb som gir en god inntekt og som jeg trives med. Et sted ved havet som gir meg ro. Et sted der jeg kan senke skuldrene og tenke «her hører jeg hjemme». Et sted der jeg kan gå ut å kjenne på stillheten og freden. Et sted hvor noen holder i meg og bryr seg. Jeg lengter etter node fast og godt. Noen å gi en god klem før jeg legger meg, og som er der på morgenen. Lengter rett og slett etter noen som er her for meg og som ikke bare går forbi. Å bo på et internat der noen kommer og går hele tiden er ikke noe godt liv i lengden. Det tørr jeg påstå på tampen av mitt 6. år på internat der noen har kommet og forsvunnet hvert eneste år. Noen som har betydd mye for meg har bare forsvunnet og kontakten har sakte men sikkert forsvunnet. Hvilket liv er det?

         Er jeg den første med disse tankene? Neppe. Men jeg vet ikke om dette er noe som kommer til å skje meg noen gang, at jeg skal få meg en god familie og et bosted ved havet. Hvorfor skal akkurat jeg være så heldig? Hvor stor er sjansen for at det vil skje akkurat meg?

Reklame

Ikke bare negativt – en takk!

Etter sist innlegg har jeg fått kommentarer fra de som jeg hadde noe å gjøre med på barne- (og ungdoms) skolen. Med disse kommentarene har de gode minnene kommet frem. Jeg klarer nå å fokusere på det positive som har vært, og ikke bare se på det negative. Så tusen takk kjære dere! 🙂

Akkurat nå sitter jeg spesielt å tenker på to-tre ting. Alle gangene jeg var til Ingrid og hun til meg. Så utrolig moro vi hadde det; klatret i trær, gikk på tur, spilte spill, stelte dyr, red, kjørte vogn/slede osv. Også de gangene jeg og Ylva var sammen og fant på masse moro ting, eller når jeg var til Hanna og Marita. Dessverre har vi ikke så god kontakt noen av oss lengre. Men minnene har kommet tilbake og jeg klarer å fokusere på de positive tingene fra min oppvekst; minner som er gull verdt! Mye mer verdt enn alt det kjipe jeg føler har fulgt meg…