Mye har hendt siden Rørvik barne- og ungdomsskole. Jeg har alltid vært den lille jenta ingen så. Den jenta nesten ingen var med, hun som gikk mye alene i skolegården og hadde fantasivenner og fantasidyr. Hun som i mange av friminuttene sprang opp i den lille skogen og klatret i trærne. Hun som gikk i klær som hun arvet eller var kjøpt på salg. Hun som ikke kunne måle seg med andre. Jeg hadde en gang tro på meg selv – det var da jeg foretrakk å være alene. Men den dagen jeg begynte å ville være mer med andre folk forsvant den såkalte selvtilliten. Jeg husker kommentarer som omhandlet klærne mine og det faktum at jeg kom fra gård og luktet fjøs, som de sa. Og jeg har vært så sint! Sint for alt de sa og gjorde. Et sinne som kom fordi jeg var lei meg og skuffet over de som lot meg gå alene. Noe som ikke endret seg da jeg kom på ungdomsskolen. Dette gjorde at jeg var den stille i klassen. Rakk ikke hånda opp selv om jeg visste svaret. Var aldri helt ærlig på samtalene med læreren da hun spurte om jeg hadde det bra og om hvordan det gikk. Livredd for å havne i diskusjon og bli ledd av. Da jeg begynte på Val håpte jeg dette ville endre seg, noe det ikke gjorde med det første. Det vi si, jeg ble ikke mobbet der, men jeg var redd for å ha mine egne meninger. Var redd at mine meninger og det jeg sa ville føre til at jeg ble ledd av igjen.
Husker når vi var på Oppdalstur vinteren ved mitt første år på Val. Da ble jeg kjent med Julie og Maren. To helt fantastiske personer som gjorde at jeg sakte men sikkert ble med sikker på meg selv. Gjennom dem ble jeg kjent med flere på Val. Det var så godt å være med noen som ikke vendte ryggen til meg eller baksnakket, men fremdeles var jeg ikke hundre prosent meg selv. Det kom etter hvert. Under hele tiden på Val var jeg ganske innelukket og turde ennå ikke si mine egne meninger. Jeg føyde meg etter de andre og gjorde alt for å unngå å bli baksnakket eller ledd av.
Så kom Annbjørg til Val som miljøarbeider tredje året mitt på Val. Vi ble godt kjent og hun var fantastisk god å ha. Med henne åpnet jeg meg mer og mer. Og takket være Annbjørg sitter jeg nå i Stavanger og vet jeg har venner rundt meg som gjør at jeg tørr å være meg selv.
Jeg har forandret meg. Det er det sikkert ikke nødvendig å si, men det er et faktum som gjør meg glad. Fra å være den som ingen ser til å føle seg mer verdsatt og sett ved å drikke alkohol, til å bli verdsatt for den jeg er, har vært en overgangsprosess. I dag kan jeg se meg selv i speilet å se ei jente som smiler for at hun vet hva og hvem hun har rundt seg. Jeg ser ikke lengre den lille jenta som ingen så. Jeg er ei ung jente som har mange meninger og synspunkt om ting, selv om det ikke alltid er like enkelt å si hva jeg tenker om en sak før jeg har hørt hva andre mener.
Jeg er fremdeles litt usikker på meg selv og mine meninger, men det har forbedret seg. Jeg sliter ennå med å ta egne valg, men jeg gjør det. Men den største og beste forandringen er at jeg kan se meg selv i speilet å være fornøyd med det jeg ser. Og at Jesus har fått plassen i mitt hjerte og viser hvem jeg er – ikke alkoholen (og andre) som viser hvem jeg ikke er.
sigrunvago 