Han er jo ikke der lenger!

Nok en gang sitter jeg her å tenker… På Jesus, meg, Guds plan og tida som har vært… Og klokken har passer tolv. De som kjenner meg godt vet at på kvelden er det mye rart som surrer i mitt hode. Akkurat kom jeg på noe som en god venninne sa engang. Husker ikke helt hva vi satt å snakket om, men hun sa noe slik som «skjønner ikke helt hvorfor det er så mange korssmykker der Jesus er nagla til korset. Jesus er jo ikke der lenger!» Syns det er så godt å tenke på. Nei, Jesus er ikke på korset lengre. Han ble korsfestet – for min skyld! Nå er han «ved sin Faders (Guds) høyre hånd», som vi leser i Bibelen. Han er tatt ned fra korset.

Det er Kristus som døde, ja, mer enn det, som også er oppstått, som sitter ved Guds høyre hånd, og som også går i forbønn for oss                                                (Rom 8,34)

Dette er en ufattelig stor gave  som jeg kan få lov å ta imot hvis jeg vil. Noe jeg gjorde for 2,5 år siden. Siden har jeg hatt denne gaven og gjør hva jeg kan for å holde fast ved den. Når jeg tok imot denne gaven ble livet mitt levende. Jeg følte meg som en del av noe. Jeg følte meg ikke lengre alene, uansett hor jeg er så har jeg alltid noen å stole på ved min side, noen som ser meg som den synderen jeg er, men tilgir meg for det. Som tilgir meg for det fordi Hans Sønn tok skylden og skammen min fra meg. Noe flyttet inn i meg på denne tiden. Noe jeg har lengtet etter lenge – endelig fikk jeg tak på det.

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.      (Joh. 1,14) 

Og som en av lærerne på Fjelltun bibelskole lærte meg. Når vi tar imot nåden får vi kle oss i Guds rene drakt som er så kraftig at den fjerner synder som er som purpur. Nådens kraft fjerner selv dine største synder. Alt du trenger å gjøre er å legge dem fram for Gud å tro på at Han vil fjerne de.

Om dine synder er som purpur, skal de bli hvite som sne. Om de er røde som skarlagen, så skal de bli som den hvite ull.                                                                        (Jes 1,18)

Jeg er så utrolig takknemlig for alle mennesker jeg har møtt som har ledet meg til Jesus, som har lært meg om denne utrolige nåden og som har gjort sitt for at jeg skal få bli bedre kjent med denne Sannheten.

Verda treng Kristus, og Kristus treng deg, du som har funne den levande veg. Nagla til korsen din fridom han vann. Har du ‘kje hug å gå ærend for han? Ver med og før andre til Jesus!

Reklame

Datogafolket

Ble sittende å lese en liten artikkel om datogfolket skrevet av ei som reiser i TeFT. Arrtikkelen ble publiser på NLM sine nettsider i dag (http://nlm.no/itro/kristen/misjon/jesus-film-daap-og-nyslaktet-geit). Dette brakte gode minner fra da jeg selv var på reise i Afrika med fjelltun bibelskole for et år siden og fikk møte dette fantastiske folket! Begynte spesielt å tenke på den lille gutten Paulo, som var så utrolig god i engelsk! Senere fikk vi vite at han var den flinkeste gutten i klassen. Møtte han da vi så «Jesusfilmen». Satt på gresset ved kirken etter en lang dag med gudstjeneste og sosial stund med datogfolket.  Leif Thingbø hadde fått rigget opp lerretet og satte igang filmen. Jeg satt ved siden av Jan Helge da denne gutten spurte Jan Helge (på engelsk) om det var han vi kaller Jesus som var på filmen. Husker hvor stort inntrykk jeg fikk av denne hendelsen, og det var vel denne gangen jeg for første gang innså hvor mange mennesker det faktisk er ute i verden som aldri har hørt om Jesus. Hvor mange mennesker som vil gå fortapte fordi de ikke har hørt, som ikke har fått muligheten til å ta imot livet fordi de aldri har hørt om Jesus. Oppfordrer alle til å be om at alle folkeslag må få høre om Frelseren.

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler!» Matt 28,19

Afrika. Dit skal jeg tilbake en  dag. Spm er bare når!

 

 

Tilbakeblikk….

Av og til er det bare så godt å droppe alt som har med skole å gjøre. Slutte å tenke på det som skjer rundt man akkurat nå. Koble av fra alle hverdagslige ting.  Slutte å tenke på de samme «gamle» samtalene som jeg blir så lei av iblant.  Bare kutte ut ALT som er rundt én og istedet sette på høy musikk og drømme seg bort i bilder om en annen plass… En plass man elsker så høyt av hele sitt hjerte, men samtidig trekker tankene over på gamle tider og folk man kjente tidligere som man helst ikke vil huske… Nei, nå skal jeg tenke på gode minner om heimplassen. Skjærgården, dyrene, familien, tantebarn og havet. Havet med måkene som skriker og bølgene som slår i baugen på båten. Bergtrappene man løper og klatrer over. Vinden som blåser så håret pisker deg i annsiktet. Vikna. Kommunen med over 6000 øyer, holmer og skjer. Kommunen som er preget av havfiske og turistnæring de senere år, og nå også enda mer vindkraft. Kommunen som har mange små koselige topper, men ikke et eneste høyt fjell. Kommunen som har små, slitte grusomme veier. Lange avstander til butikk og aktiviteter. Kommunen som i seg selv er den store fine naturpelen som det er umulig og ikke elske. Vikna, plassen i mitt hjerte, men samtidig en sted med en fortid jeg gjerne vil glemme.

Så undrer jeg; Hvordan er det mulig og elske et sted så høyt, samtidig som du innerst inne håper og aldri flytte tilbake? Vel, jeg vet svaret, og de som har hørt mitt vitnesbyrd vet svaret.

‘