Sol! 🌞

Så har sola kommet frem fra dvale og gitt oss et fantastisk lys. Alle bilder er tatt i Sortlandsmarka.

Ⓒ Sigrun-Olise Vågø

Vinterdetaljer

Jeg har vært ute på jakt etter vinterens flotte detaljer og lekt meg litt med redigering i ettertid. For et skaperverk!

(c) Sigrun-Olise Vågø

Nordlys!

Endelig ble det nordlys igjen og slik været har vært i helgen var det perfekte forhold til å ta noen bilder. Her er knippe bilder som er fotografert i kveld, fra heia over Sortland 🙂

Reklame

Små bildeglimt fra nord

This gallery contains 3 photos.

Jesus i Afrika

Det er tidlig mandag morgen en sen vinterkveld i februar. Det er få biler på veiene og du setter kursen mot Stavanger flyplass. Tolv timer senere, etter en mellomlanding i Amsterdam og din lengste flytur noensinne går du av flyet og en vegg av varme og fuktig luft treffer deg. Du er kommet til et ukjent land. Det er et klima du aldri før har kjent på og en temperatur som er så varm at du bare vil sitte helt i ro. Rundt deg er det mengder av afrikansk-talende mennesker som ser på deg og vil snakke med deg, noen som en del av sikkerhetsrutiner – andre av ren nysgjerrighet. Du glemmer en stund hvem du er og hvor du kommer fra. Du blir bare stående å betrakte alt som er rundt deg, alt som du har hørt snakk om, men ikke kunne ha forstått noe av tidligere. Alt er totalt fremmed for deg og nå er du der.

Jeg var der. 

Jeg vil fortelle om en studietur jeg var på da jeg gikk på bibelskole i stavanger. Vi kunne bli med på reise til både Afrika og Israel, eller velge en av turene. For min del ble det én tur og valget falt på Afrika, og landene Kenya og Tanzania. En tur som sitter godt i minnet enda.

Vi kom til et helt fremmed land hvor alt var helt ulikt fra trygge, kjære Norge. Vi var fremmede i et land vi kun hadde hørt om. Menneskene rundt oss var travle men interesserte. De ville ta imot oss som hadde reist så langt. Som bare var på besøk og kom fra det rike landet i nord. Vi hadde med oss klær og nødvendigheter for tre uker. Utstyr som skulle beskytte oss mot sykdommer og mat vi kunne spise hvis vi ble syke av den maten som vi fikk servert i landet. Klær slik at vi hadde nok å skifte mellom. Myggnetting og myggmiddel var noe av det første vi skaffet oss etter at vi var kommet til flyplassen i Nairobi. For det var dit vi kom. Nairobi i Kenya. Blant mennesker som hadde så lite og ikke visste helt hva dagene ville bringe. Til de som skulle ha hatt den myggnettingen og det myggmidlet vi var så raske til å kjøpe. Men på tross av fattigdom og dårlige kår ville de dele det lille de hadde med oss – vi som var fremmede for dem.

Disse menneskene inviterte oss inn i sine hjem og satte det beste de hadde fram på bordet. De viste en gjestfrihet så stor at jeg følte en skam over å ta imot, men visste at det ville være uhøflig av meg og ikke gjøre det. Med tanke på det lille de eide og hvor mye de måtte streve for å skaffe seg mat på bordet følte jeg at jeg som har i overflod spiste opp det lille de hadde. Men de ga det bort og ville vi skulle spise, og så fort fatet eller koppen min ble tom, kom de med mer.

Jeg lærte mye av denne kulturen og måten de levde på i fellesskap. De måtte holde sammen for å klare seg. Og de visste at de hadde hverandre å stole på. Om noen ble syk støttet de hverandre, om noen manglet mat ga de hverandre det. Der de så det var behov og mulighet for å gi en hjelpende hånd, var de nettopp det. Hånden som strakk seg ut for å hjelpe, trøste og gi mot. Sammen holdt de håpet – og hverandre oppe.

Dette ble jo et tema mellom oss studentene som var på reise. Vi så hvordan evangeliet hadde fått virkning i et land med fattigdom. Vi fikk se gleden i disse menneskenes ansikt når vi tok imot det de ønsket og dele med oss og når vi takket for det vi fikk. Men det vi virkelig var vitner til var de fattige som hadde fått en rikdom i Jesus. De hadde virkelig fått gripe om det gode budskapet og latt det fått virkekraft i sine liv. Det strålte ut av de når de takket for at vi kom på besøk og de fikk muligheten til å vise gjestfrihet. Og hvorenn vi kom på besøk priste de Gud og takket for det lille de hadde. De lovpriste Guds navn og ville ha oss med i lovsangen. De var kanskje fattige i verden, men jeg tror de hadde en rikdom i Kristus så stor som jeg bare kan lengte etter.

Jeg lærte mye av denne kulturen og måten de levde på i fellesskap. De måtte holde sammen for å klare seg. Og de visste at de hadde hverandre å stole på. Om noen ble syke støttet de hverandre, om noen manglet mat ga de hverandre det. De hadde det godt fordi de hadde fått ta del i livet med Jesus og satte hele sitt håp og hele sin tillit til han. De ble virkelig preget av evangeliet – det gode budskapet, og fikk eie Guds fred.

Misjon nytter.

«Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» Matt 6, 19-21

Å bare være der

I kveld kom jeg over nok et innlegg på FB. Et innlegg som handlet om en eldre mann som har havnet på aldersheim. En mann som elsker å gå tur. En mann som ikke har familie i sin by. En mann som er forholdsvis oppegående, men som må bo på instutisjon på grunn av alderdommen. En mann som er pleietrengende for å få til å fungere i hverdagen. En mann som så gjerne vil komme seg ut.

De er mange og de ønsker forskjelige ting.

• Ting som de tidligere har gjort alene, men som de nå er avhengige av andre for å få til.
• Ting som gleder de og som gjør hverdagen deres god.
• Ting som gleder deres hjerter.
• Ting som gir livsglede.

Mange vil gjøre ting, mange vil snakke.

• Om tro.
• Om håp.
• Om familie.
• Om det dagligdagse.

Mange vil bare ha omsorg og få oppmerksomhet. De er enslige og ønsker bare at noen tar seg tid.

• Tid til å snakke.
• Tid til å lytte.
• Tid til å mimre.
• Tid til å be.

Det sitter så uendelig mange rundt omkring på ulike institusjoner i landet vårt.

• De er ensomme.
• De er gamle.
• De er unge.
• De er syke.

De ønsker oppmerksomhet. De vil bli sett. De vil bli hørt. De vil røre på seg. De vil ikke bli satt på et rom og bli forlatt til seg selv. De vil fortsette å leve. Ha gode dager og drømmer for fremtiden. Fremtiden kan være et liv som frisk. Et liv med skade, men likevel et liv. Et godt liv. Et liv i evigheten. Eller de vil bare avslutte livet sitt på beste mulig måte.

De gamle opplever at helsen blir ivaretatt, men hva skal de med god helse hvis de ikke kan leve et godt liv? Et liv som gir mening? Et liv med en normal hverdag?

Jeg ønsker å få gi de dette. Jeg ønsker å være til stede for de som er blitt satt på et rom for å leve sine siste dager. Jeg ønsker å tilbringe tid med de. Snakke med de. Lytte til de. Be med de.

Jeg ønsker å være der. Der. Være der for de som ønsker det.

Frykt ikke for jeg er med deg…

Sommeren 2015
Datoen er 30.juli 2015. Jeg sitter på Åpta camping og misjonssenter hvor jeg har vært siden 6.juli. I morgentidlig reiser jeg hjem til Stavanger, og på søndag vider en tur til Vikna.

Åpta. Et sted jeg aldri hadde hørt om før slutten av april. Da kom jeg over en stillingsannonse som miljøarbeider på nettet og ringte for mer informasjon. Jeg lurte jo på hvilken jobb jeg kunne vente hvis jeg skulle finne på å søke og hvis jeg skulle få jobben, noe jeg ikke hadde trodd siden jeg har veldig liten erfaring fra barnearbeid. Men nå sitter jeg altså her. Her har jeg jobbet den siste måneden og her har jeg feilet, prøv nye ting, møtt nye mennesker, lært så ufattelig masse nytt, lært av mine feil – både med selve arbeidet og mer dagligdagse ting – og ikke minst så har jeg fått snakket masse om Jesus og formidlet det jeg tror på både til små barn, litt større barn, ungdommer og voksne. Og jeg har blitt skikkelig godt tatt imot av både kollegaer, arbeidsgiver og mennesker på campingen. Jeg har kost meg hver dag og det er ikke en ting jeg ønsker ikke skulle ha skjedd. Jeg har fått en hel del med erfaring som jeg ikke hadde drømt om og jeg har oppdaget at jeg virkelig ikke er så sjenert og usikker som jeg en gang var. Mennesker her har hatt troen på meg og gitt meg god tilbakemelding. Gjerne tilbakemeldinger jeg har hatt vanskelig for å tro på, men de har ment hva de har sagt.

Jeg vet det ikke er av meg selv jeg har klart å mestre disse nye oppgavene. Det har vært helt umulig om jeg ikke har fått all hjelp fra Jesus. Han har styrket meg, Han har holdt meg oppe og Han har berget meg gjennom oppgavene. Soli Deo Gloria. All ære tilhører Gud alene!

Dette har vært til stor lærdom for meg. Det er jo så mange ganger jeg ville ha gitt opp studiet, men jeg er så glad jeg ikke har gjort det. Jeg har bruk for det. Ikke gi opp den drømmen eller håpet du har har!

Vær ikke redd, for jeg er med deg.
Se deg ikke rådvill omkring,
for jeg er din Gud.
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg,
ja, holder deg oppe med min frelserhånd. (Jes 41,10) 

Takknemlighet

1.juni reiste jeg hjem for sommeren. Der ventet en annen jobb enn på butikken på meg: Jeg jobber på sagbruket her hjemme og stortrives med det. Det blir mange tunge løft og i tillegg jobber vi med å restauere et gammelt hus. Jeg lar meg facinere av den gamle byggemåten og hvordan de har brukt både tøystoff, mose og annen naturlig virke til isolasjon av husveggen som er laftet. Jeg trives veldig godt med å få jobbe med praktiske oppgaver, og å få avkoble fra studiene er også ganske godt. Det facinerer meg også å se hvor lite huset faktisk er og hvor lavt det er under taket. Når vi er der ute eller på sagbruket og jobber får jeg også mye tid til å tenke. Jeg er så takknemlig for å få jobbe ute i og med naturen! Å starte med å se utviklingen fra treet står i skogen og til huset står ferdigstilt er ganske tøft.

Jeg nevnte at jeg får mye tid til å tenke og da tenker jeg spesielt mye på den andre sommerjobben jeg skal ha. Jeg har endelig fått en sommerjobb som er relatert til studiet mitt! I begynnelsen av juli reiser jeg sørover til Stavanger igjen, der skal jeg være et par netter før jeg reiser til Åpta i Aust-Agder hvor jeg skal jobbe som miljøarbeider på Åpta misjonssenter. Jeg skal jobbe med både unger, ungdommer og eldre, og oppgavene går i å finne på aktiviteter og å holde andakter i tillegg til andre forefallende oppgaver som måtte dukke opp.

Å reise til et nytt sted hvor jeg ikke kjenner noen og skal ha en jobb som er noe annet en det jeg har gjort før er så klart utfordrende og litt skummelt. Men jeg tror at Gud har lagt også denne veien klar for meg, som tidligere, også vet jeg at Han er med meg uansett når jeg står midt i det ukjente. En gang må være den første i en slik jobb også – og selv om jeg tenker på alt som kan gå galt, så velger jeg å se på det positive. Og hvis jeg ser på min egen reaksjon når jeg fikk vite at de ville ha meg der, på tross av lite erfaring, så vet jeg at dette er noe jeg vil. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så glad for å få akkurat den jobben. Endelig skal jeg få prøve meg litt i arbeidslivet innenfor den retningen jeg tar uutdanning – og jeg gleder meg!

Nå skal de siste dagene nytes her hjemme med mye praktisk jobbing, familien og tantebarna, noe jeg setter enormt stor pris på. Så vender jeg snuten sørover igjen – til nye eventyr og etterhvert innspurten av bacheloren!

Vil til slut thilse med et vers fra 2. Tim. 2: «For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus, som gav seg selv som løsepenge for alle.»

David og Goliat

Kampen mellom David og Goliat, Israelittene og filistreerne 

Før: Saul har mistet Guds velsignelse og Gud oppretter en pakt med David – bare David vet dette. Det er i ettertid av følgende tekst og etter sjalusiet Saul har mot David, at David blir konge. Når Goliat stiger ned i dalen fra filistreerne ser jeg for meg en skikkelse fylt av selvsikkerhet og hån. Goliat stiger frem som en tvekjempe, noe som vil si at han vil representere hele sin hær og kjempe alene mot motstanderen. Det var bare en forutsetning som det kan synes at hæren ser bort fra nå: motstanderen måtte nemlig være av samme kaliber, altså noen lunde lik. Egentlig var det Saul som burde ha hatt denne rollen, å kjempe mot Goliat siden han var konge for sitt folk og han var mer lik krigerne i motstanderens hær, men vi hører senere at det er David som skal kjempe imot.

Goliat var 6 alen og ett spann høy, noe som i dag tilsvarer ca 275cm. Han var utstyrt i en veldig kobberrustning.

Vi leser: 1.Sam. 17, 5-7: «På hodet hadde han en kobberhjelm, og han var kledd i en skjellbrynje. Brynjens vekt var fem tusen sekel kobber. Han hadde kobberskinner på leggene og et kastespyd av kobber på ryggen. Skaftet på spydet hans var som en vevbom, og spydodden veide seks hundre sekel jern. Skjoldbæreren hans gikk foran ham.«

Goliat går frem og roper over til den andre siden at israelittene må velge seg ut en mann som skal kjempe imot han. Om Goliat vinner skal Israelsfolket være slaver for filistrerne, men om israelitten vinner skal filistreerne være slaver for israellittene. I 40 dager går Goliat frem med det samme budskapet. Og på den førtiende dagen leser vi om Isai som sender sønnen sin, David, til leiren med mat til krigerne. Men mens han snakker med brødrene sine hører han Goliat som kommer frem på den andre siden og roper det samme budskapet som før og en annen mann blant israelittene forklarer hvordan det har vært i de siste 40 dagene. Han forteler også at den som feller han skal få stor rikdom av kongen, hele hans fars hus skal bli skattefritt og i tillegg skal bekjemperen få kongens datter. Davids storebror Eliab lurer på hva David har der og gjøre, han skal jo passe sin fars sauer. David vender seg til andre men får bare høre det samme fra de. David mener det Goliat sier bare er et ord. Saul får også høre hva David har sagt, og sier til kong Saul at ingen må miste motet, før han selv tilbyr seg å kjempe mot Goliat. Saul vil ikke la David gjøre det siden han er ung og uerfaren. David svarer med å forklare at han som gjeter har kjempet både mot løve og bjørn som gjeter på marken med hjelp fra Herren. Med disse ordene gir Saul David lov å kjempe mot Goliat og han gir David sine egne klær, brynje og hjelm. Men David tar det av seg og velger å gå mot Goliat uten disse krigerklærne. Istedet tar han med seg staven sin samt fem glattslipte steiner og slyngen sin, før han går fram mot filistreeren Goliat som håner David for hans utseende og utstyr.

Vi leser: 1.Sam 17, 43-50: «Og filisteren sa til David: Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med kjepper? Og filisteren forbannet David ved sin gud. Så sa filisteren til David: Kom hit til meg, så skal jeg gi kjøttet ditt til himmelens fugler og markens dyr. David svarte filisteren: Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd. Men jeg kommer mot deg i Herrens, hærskarenes Guds navn, han som er Gud for Israels fylkinger – han som du har hånet. I dag skal Herren gi deg i min hånd, og jeg skal slå deg i hjel og skille hodet ditt fra kroppen. Jeg skal i dag gi likene fra filistrenes leir til himmelens fugler og til jordens ville dyr. Og all jorden skal få se at Israel har en Gud. Og hele dette folket skal få se at det ikke er ved sverd og spyd Herren frelser. For Herren råder for krigen. Og han skal gi dere i vår hånd. Da nå filisteren gjorde seg ferdig og gikk fram og kom nærmere bort mot David, skyndte David seg og sprang fram mot fylkingen, mot filisteren. Og David stakk hånden i tasken og tok fram en stein. Den slynget han ut og traff filisteren i pannen. Steinen trengte dypt inn i pannen hans, og han falt med ansiktet mot jorden. Slik vant David over filisteren med slyngen og steinen. Han slo filisteren og drepte ham, enda David ikke hadde noe sverd i hånden.»

Det jeg syns er så fint og viktig å lese i denne teksten er hvordan David tar opp kampen mot én alle fryktet. Der folket, som vel og merke var krigere, trekker seg tilbake og frykter motstanderen sender Gud en fager gjeter som holder seg hjemme for å se til dyrene til sin far. Man skulle trodd David var svak og lite skikket til krig siden han ikke var med i fylkingen mot filistreerne, men han har noe de andre ikke har. Han her et godt og rett forhold til Herren og holder seg nær til han. Det han gjør, gjør han av styrke i Herren Gud.

Vi leser det i salemene også, at David setter seg selv lavt og priser Herren.

Salme 109,22: «For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er såret i mitt indre.»

I tillegg har vi salme 23, der David priser Herren og leser ut fra vers 1 at så lenge Herren Gud er hans hyrde, så mangler han ingenting. Slik burder det også være for oss.

Jeg vil be om at vi må få samme tillitt og forhold til Gud som David hadde. For den som legger sin vei i Herrens hånd skal få rikt tilbake, ikke i denne verden, men i himmelriket.

Nordlys

Godt nyttår, litt på etterskudd! Håper alle har hatt en fin jul og en god nyttårsfeiring. Denne jula har det vært mye nordlys, og jeg tenkte derfor å lage et innlegg preget av det.

Da jeg var liten hørte vi mange historier om nordlyset. Noe som ble sagt var at om man gikk ut og vinket med et hvit laken ville nordlyset komme og ta deg om du plystret på det, ville det danse over himmelen.

Noen hevder at Esekiel skildrer nordlyset i sin Gammeltestamentlige tekst der han skildrer sitt syn av Guds herlighet:
«Jeg så, og se! – en stormvind kom fra nord, en stor sky og flammende ild. Det var lysglans omkring den, og ut fra midten blinket det som av skinnende metall, ut fra ilden.» – Esekiel 1,4

Nordlys, polarlys eller Aurora Borealis (som betyr ”morgenrøden i nord”), forekommer når store mengder av elektrisk ladde partikler (elektroner og protoner) fra solvinden treffer jordas atmosfære ved planetens nordlige magnetfelt med stor hastighet. Kollisjonen får gassene i atmosfæren til å lyse. Det hele skjer om lag 90-180 km over bakken. Partiklene blir trukket mot jordas magnetfelter både på den nordlige og sørlige halvkule. På den sørlige halvkule kalles fenomenet Aurora Australis (den sørlige morgenrøden).
(Hentet fra http://magic.no/magic-magasin/reportasjer/det-magiske-nordlyset?tlf=79000450)

 

Fargene i nordlyset er som oftest grønngul, men kan også være grønn, rød og fiolett. Formen varierer mye, men buer, bånd, stråler og draperier er de mest vanlige.